Livet skjer

For å klare hverdagen pleier jeg å prøve å holde meg til to, max tre, utenomhuslige aktiviteter hver uke. De siste par ukene har det vært mer to-tre hver dag og jeg kjenner at kroppen og hodet ikke tåler mye mer. Samtidig vet jeg at det er en uke igjen med nesten samme tempo før det er en uke uten noenting. Jeg har ikke gjort all verdens i dag, tenkte jeg tidligere, men fant ut at det stemmer ikke helt… Selv om jeg har tilbrakt mesteparten av dagen i seng eller sofa, har jeg fått levd mye liv likevel. Jeg har snakket eller meldt med flere på telefonen, jeg har fått være mamma selv om guttene er hos pappa (telefon er god oppfinnelse, og eldstegutten stod glimrende som keeper da laget vant første kamp i cupen de deltar i og minsten hadde hatt det kjekt på overnatting hos tante og onkel og syntes storebror var flink og vi har avklart neste uke og nødvendige vennebesøk) og jeg har fått gjort litt vask og stell. Og jeg har tenkt… Livet skjer.

Den uka som har gått har vært fylt av mye, jeg har hatt friske barn og syke barn, trette barn og uthvilte barn, spente barn og fornøyde barn, sinte barn og hjelpsomme barn. Det har vært ei uke der jeg har fåttoppleve sinne og glede, sett tårer og hørt latter, fått vitser og hørt om livets alvor. Livet skjer og det skjer fort, kompakt og intenst med barn i huset. De er så tilstede i alt og i seg selv.

Den uka som har gått har jeg fått være til hjelp og jeg har fått hjelp, vi har hatt besøk og jeg har vært på ett par korte selv. Guttene har begge vært i selskaper og kost seg, og vi har feiret sommerferie slik vi alltid gjør- med julebrus og is! Gjett om det var blide og fornøyde gutter som satt med rød julebrus og is i sofaen på torsdag! Og vi var også glade over at været var greit nok til at vi også kunne ha en liten grill-feiring. Vi har hatt avslutninger og utflukter. Treninger i flere fasonger og nå cup- og en utsatt kamp også da! Livet skjer, og noen ganger kommer mye på en gang. Det kan bli veldig kompakt og intenst, men livet skjer.

Den uka som gikk har jeg vært glad og sint, frustrert og irritert, jeg har vært god og snill, men også urettferdig og hard. Jeg har vært kort i lunta men også tøysete og rar. Jeg har kjent på en slitenhet og utmattelse som tømmer både kropp og hjerne, og jeg har sparket ball og fjollet med guttene. Jeg har mestret og jeg har feilet. Livet skjer. Så mye av livet på få, korte og intense dager, så mye å være en del av og ta del i. Og det siste har jeg tenkt litt på, det har vært mye å delta på, men har jeg tatt del i det? Har jeg bare vært der med påklistra smil på utsiden, mens jeg selv egentlig var ett annet sted? Var jeg aktiv deltaker i det livet som passerte meg de siste ukene, eller en passiv medfølger til hva som skjedde?

I dag har jeg snakket om lidelse og gode tider. Om at det kan være vanskelig å se alt godt vi lærer gjennom vansker. Jeg har snakket om at vi er skapt for fellesskap med Gud og hverandre, og at vi trenger hverandre. Jeg har snakket om at vi må være ærlige og sanne, men med godhet og nåde i bunn. Vi skal ikke bare tåle alt å tie, vi skal si ifra om det som ikke er bra- og noen ganger er det mennesker vi må sette fri. Hvis de tenker og lever på en måte som ikke er god for oss, må vi la dem gå, men uten bitterhet fra vår side. Jeg har snakket om nederlag, og seiere. Rart hvordan det er de ting jeg føler jeg feiler i som lærer meg mest… kanskje fordi at selv om jeg i mine feil ser jeg svakhet, ser jeg også håp? Når jeg erkjenner at jeg ikke klarer alt, kan jeg velge å enten la det være som det er og fortsette å gjøre det samme (og selvagt feile igjen) eller jeg kan finne nye muligheter å prøve ut neste gang lignende ting skjer… Livet skjer, og det skjer hver eneste dag. Melder jeg meg selv ut, eller er jeg deltaker? Finner jeg balansen mellom å hvile og å delta, mellom å gi og ta imot, mellom  å gjøre og å være?

Livet skjer.
Hele tiden.
Hver dag sine gleder og sine sorger.
Hver dag har sine muligheter og sine utfordringer.
Livet skjer.
Hele tiden.

og hele tiden lærer jeg noe nytt, om andre og om meg, om Gud og om mennesker.

I det siste har jeg tatt masse bibelvers veldig bokstavelig, som jeg ofte må, og Gud viser seg som alltid trofast.
«Som din dag er skal din styrke være» og selv de dager jeg før jeg åpnet øynene lurte på hvordan jeg skulle klare, har jeg kommet igjennom på en godkjent måte.

«Bekymre dere ikke for morgendagen» sier også Bibelen, og jeg smiler av det verset mange ganger. For jeg lærer virkelig å stole på Gud for den enkelte dag i slike tider, for jeg orker ikke tenke på morgendagen engang, det er mer enn nok med de neste fem minuttene eller den neste timen eller to.

«I stillhet og tillit skal din styrke være» sier Gud i sitt ord, og jeg er takknemlig for det- for jeg orker ikke noe kjemping og annet som krever tiltak- jeg kan bare velge å stole på at alle Guds løfter har sitt ja og sitt amen i Kristus og ta hva som kommer når det kommer i tillit til at jeg er ikke alene og at Gud vil gi meg hva jeg trenger. Tillit til at Gud er trofast.

Livet skjer. Hele tiden. Nå er tiden for både å le og å gråte, for å hvile og å gjøre, for å gi og å ta imot, for å feile og å lykkes. Nå. Det er nå livet leves, det er nå livet skjer. Noe kan jeg delta i, annet må jeg være tilskuer til, men uansett hvor jeg er og hva jeg kan (og ikke kan) gjøre og delta i, så skjer livet. Jeg ønsker å være med i livet med hele meg de ganger jeg kan. Jeg ønsker ikke å kikke tilbake og angre på at jeg ikke brukte mulighetene jeg hadde, og hvis jeg ikke vil det, er det nå jeg må være med der jeg kan og når jeg kan. Livet skjer. Hele tiden. Nå. Livet skjer nå.