Du har deg selv å takke…

De små kan komme med de utroligste bemerkninger, og denne gangen er det minsten som har skutt gullfuglen. Eller Markus som han heter og som han sier jeg skal skrive, for å bli kalt minsten falt ikke helt i god jord. Så her er tre gode fra Markus på 8 (og 1/2) år.

For halvannen måned siden da jeg var med størsten på sykehuset hadde Markus fått velge hvem han ville være hos og den første dagen var mormor den utvalgte. Etter en ettermiddag med handling etter eget ønske, mat etter eget valg og det vanlige som lekser og slikt, så sitter Markus og mormor og spiller stigespill. Da kommer det plutselig fra guttungen_ «Mormor! Denne dagen har vært helt legendarisk!» Kan ikke si annet enn at han smeltet hjertet til mormor, til meg og andre som har hørt historien fortalt!

For noen få  uker siden hadde jeg en kveld der jeg bare ikke orket å lese for guttene slik vi pleier. Det kommer karslig fra Markus: «Skal vi lese for deg?» og det takker jeg selvsagt ja til. Etter at han har lest en bibelhistorie kikker han på meg og spør: «Er det koselig å bli lest for?» og jeg svarer at «ja, det er riktig så koselig». Så kommer det: «Så koselig er det for oss også når du leser for oss! Skjønner du hvorfor jeg vil du skal lese for oss?»

Og i kveld da, da lo jeg så tårene trillet og jeg måtte spørre etter det hele roet seg om det var greit at jeg delte disse historiene på bloggen. Det hele skjedde etter en leggetid utenom de vanlige. Først leste jeg for minsten mens størsten leste egen Bibel på rommet, og så hoppet begge guttene opp i samme seng og bretter ut ei faktabok om hjernen. De hadde fått 15 minutter til å lese sammen fordi «det er ei gøy bok!» Jeg hører på at de leser ei side hver for hverandre og også ler og forundrer seg om hva de leser, og selvsagt: Eldsten må forklare litt mer for minsten om hva som er litt rart eller vanskelig. Og når de er ferdige legger de seg for å sove. Etter ett minutt begynner det: «Mamma! Kan jeg få ett eple?» kommer det fra minsten (ehh… Markus) og «nei, du har spist kvelds» er svaret. Spørsmålet kommer igjen etter et lite minutt og svaret nei blir gitt igjen. «Men magen har romlet TO ganger» kommer det sutrende og svaret, det gjentatte «god natt», faller ikke i god jord. «Det er din skyld at du bare har en sønn» kommer det snurt halvminuttet senere fra karen der inne. Jeg stopper opp og tenker: «Sa han virkelig det?» og brister ut i latter! Det var da også noe å si! «Det er din skyld at du bare har en sønn!» Ja ja, slik kan det gå når barna ikke får mat på senga, og jeg har visst bare meg selv å takke hvis han dør av sult i løpet av natta 😉

Som jeg sa i starten, det er utrolig hva de barna kan få sagt!