når Gud er nær, men Far føles langt borte

Dagens tanker har dreid seg om hva som skjedde de siste timene av Jesu liv, da han hang på korset. Det er spesielt to ting jeg har fundert over, og det er hvorfor Jesus som veldig ofte kalte Gud for Far/Abba, plutselig på korset sier Min Gud, for så å i sine siste ord omtale Gud som Far igjen. Og så er det noe jeg aldri helt har forstått: Hvorfor sier Jesus at Gud har forlatt ham? Gud ville ikke gjøre det? Hva mente Jesus egentlig? Jeg har ikke svarene, så les hva som kommer med åpent hjerte og husk at det er enkle, uferdige tanker, ikke ferdige svar. Som Guds ord selv sier: Prøv alt, hold fast ved det gode. Jeg tror ikke vi kan kreve svar av Gud på våre hvorfor, men jeg tror at han i sin nåde noen ganger gir oss dråper av innsikt som fornuften vår kan gripe.

De siste månedene, ja siden tidlig høst i fjor, har ting vært tungt. Jeg har tatt hver dag som de har kommet, gjort hva jeg må og hva jeg har følt Gud la meg på hjertet å gjøre. Det var «greit nok» at ting kjentes tungt ut de første ukene, men etter ett par måneder var jeg sliten, sliten i kroppen, sliten i følelsene, åndelig sliten. Jeg trodde selvsagt fortsatt på Gud, jeg visste han var der med meg, men jeg følte det ikke. Jeg opplevde ikke at Gud var Far for meg. Det var få trøstens ord å finne, få ord til oppmuntring, ingen due som kom ned eller en stemme som sa: Du er min, jeg elsker deg. Bare hva som føltes som tung tomhet. Jeg visste Gud var der, for han har lovet å aldri forlate eller svikte meg, men jeg opplevde ikke hans nærvær. Som overskriften sa det: Gud er nær, men Far føles langt borte.

Og jeg vet at jeg aldri vil forstå hva Jesus gjennomgikk på korset, men jeg tror Gud lar oss få føle på og se små glimt av det. Det står flere steder om å likedannes Kristus, og jeg tror at vi ikke bare må gå igjennom hva som føles som de gode delene, men også den siden som innebærer lidelse. Gjennom at vi går gjennom lidelse, kan vi likedannes Kristus etter som vi tar del i hans lidelser, men det er ikke slutten for oss, vi vil også få ta del i den herlighet som kommer etter lidelsen er slutt, han vil vinne større og større skikkelse i oss og hans herlighet vil fylle oss og flyte gjennom oss i sterkere grad.

Jeg har ikke problem med å forstå at Jesus i hagen spurte Gud om å få slippe. Jesus var Gud, men han var også fullt menneske. Hva som lå foran ham skulle han gå igjennom som menneske, ikke som Gud. Og som menneske visste han hva det var å være sulten, fryse, være sliten, kjenne på hat og forkastelse og mye annet. Ordet sier at han lærte lydighet gjennom hva han led, og dette må ha skjedd gjennom hele hans liv, gjennom hva han opplevde som gutt, ungdom og voksen mann. Han levde som menneske og opplevde hva vi gjør. Som menneske må det ha vært ei tung stund. Han vet at han må gå ut av det nære fellesskapet han har med far og alene ta menneskehetens straff og skyld på sine skuldre, og det beger han må tømme er mørkere og mer groteskt enn vi kan forestille oss. Han vet dette og dette var hans kall. Jeg tror han ikke tvilte på det, men visste han hvor ensomt, hvor tungt, hvor smertefullt det ville bli? Jeg tror hans menneskelige forstand ikke kunne gripe om dette, og han måtte ha styrke og hjelp fra far. Her i bønn snakker han til Gud som Far og han finner styrke til å fortsette på veien som er lagt ferdig foran ham.

På korset. I starten snakker Jesus om Gud som far, vi leser at han sier «Far tilgi dem», men når det har gått noen timer skjer en forandring. Det er et intenst mørke som senker seg og blir liggende. Hva er dette mørket? Jeg vet ikke, men vi vet at Jesu var sonoffer for all vår skyld, synd og skam. Han bar all verdens synd opp på korset, og for mennesket Jesus må det ha vært en byrde som var uhorvelig tung å bære. Hvordan holdt han ut? Hvordan klarte han det? Var han så utslitt at han ikke visste om han orket mer? Var han så tynget av synden og Guds vredesdom at han ikke visste om han ville klare å fullføre? Der på korset var han menneske… Og det er hva jeg har lurt på i dag, tenkte han litt slik jeg gjør i mine tyngste stunder, Gud hvor er du? Jeg vet Gud er der, men hvor er Far når jeg lider som mest… Hvorfor roper han i sin smerte ut «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg» og ikke «Far»?

Jeg vet at Gud er uforanderlig og alle hans løfter står fast. Hvis Gud har sagt han ikke vil forlate oss eller svikte oss, så vil han ikke. Og han kunne ikke ha forlatt Jesus heller, for da ville han ikke bare brutt et ubrytelig løfte men han ville heller ikke vært treenig lenger… Jeg kan ikke, uansett hvor mye jeg ønske, legge sinnet mitt i en boks, å la det være hjemme mens resten av meg går ut. Like lite som jeg kan det, kan Gud gå ut av den treenighet han er. Så hva lå i Jesu rop? Hvorfor roper han at Gud har forlatt ham, når Gud ikke kan det?

Menneske. Jesus var menneske og var i en enorm lidelse. Vi kan aldri forestille oss hvor ille det var, uansett hvor tøft vi synes vi har det, Jesus led og tok straffen for alle mennesker. Og der er vi ved et punkt jeg har tenkt på i dag. Jesu hang der med grufulle fysiske smerter, men jeg tror faktisk ikke det var det verste… tenk på sjelen hans, han måtte ta på seg alt det gale og sone straffen foran Guds øyne uten guddommelig hjelp. Som menneske måtte han bære all synden, som menneske måtte han møte dommeren- den rettferdige og hellige Gud- og som menneske måtte han utholde straffen som ble lagt på ham. Jesus er ansikt til ansikt med Gud den allmektige, den hellige og opphøyde skaper og opprettholder av universet og menneskene. Den Gud som er hellig og rettferdig, men som også dømmer, den Gud er Jesus ansikt til ansikt med, og i denne stund kan ikke Gud gi Jesus styrke, gode ord og oppmuntringer, for dette må Jesus gjøre som menneske… uten trøsten, styrken og kjærligheten fra Far. Er det rart han roper ut? Er det rart han sier hva han gjør?

Jeg gjør det selv når ting er vanskelig jeg… Jeg spør ikke Gud hvorfor han har forlatt meg (det er jeg for «prektig» til, og jeg vet man ikke sier slikt), men jeg føler meg forlatt (det er sannheten, jeg føler Gud har forlatt meg i dødsskyggens dal). Jeg vet med alt jeg er at han er der, men jeg sukker etter hans nærvær, etter hans trøst, etter trygge, sterke armer som omslutter meg, etter at han ikke bare skal være Gud for alle, men også være Far for meg, trøsteren og hjelperen min. Gud er der, men hvor er Far??? Men jeg trekker pusten, jeg holder ut litt til, jeg roper til Gud at jeg klarer ikke mer. Hvor lenge? Hvor mye Gud? Jeg klarer ikke mer… jeg trekker pusten, jeg holder ut litt til, for jeg vet han har lovet å redde meg. Han har lovet å dra meg opp av graven og la lyset bryte fram enda en gang. Jeg minner meg selv på hans trofasthet og på løftet om at det skal bli en ny dag. Jeg vet at Jesus kom igjennom sin lidelse fordi han hadde øynene rettet fremover, på hva som skulle komme ut av denne intense smerte og lidelse, og jeg finner trøst i å vite at jeg har en Gud som forstår, fordi han selv har vært der jeg er, fordi han selv led så mye at han ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg»?

Og så kommer hva som ble så godt for meg. Forhenget revnet og Jesus roper ut: «Far, i dine hender…» Jeg vet ikke om dette stemmer, men her er hva jeg har tenkt i dag. Det øyeblikk forhenget revner er straffen ferdig sonet og Guds vrede vendes bort fra Jesus, han kan igjen se Far i ansiktet og igjen oppleve det nære fellesskapet med Far. I et øyeblikk e alt over, i et øyeblikk er alt snudd.

Vi kan føle at hva vi går igjennom her i dette livet tidvis er mer enn vi kan bære og tåle, men vi har en frelser som forstår, gjett om han forstår. Og han har sagt han vil hjelpe oss, vi går ikke alene gjennom det hele, Gud er med oss hvert steg, hver tåre, hvert sukk av veien. Vi opplever kanskje ikke alltid at han er Far for oss, men han er der med oss og han har lovet at det ikke skal ta knekken på oss. Når vi klynger oss til Ham er vi mer enn overvinnere, fordi Jesus vant den seieren som virkelig gjelder. Det vil skje en forandring i ditt liv også, i våre liv, det vil komme et øyeblikk der sorgen og smertens slør løftes ut av hjertet og åpner opp for at lyset og kjærligheten kan strømmer inn på ny. Nytt liv vil vokse fram. En ny dag vil komme.

3 thoughts on “når Gud er nær, men Far føles langt borte

Add yours

  1. «Hvorfor roper han at Gud har forlatt ham, når Gud ikke kan det?» Eg er ikkje prektig,-eg spør og skjenner,ber og takkar,- om einannan

    tru og tvil. når Jesus, om han er der, ser at eg tvilar meir enn eg trur, kvifor kan han ikkje høyre mi sterke bønn og gi meg det eg ber om,,, tvilaren thomas treng bevis… eg ser dei små svar. men….

    kanskje skal han berre halde oss…

    Takk for tankevekkande ord i kvelden frå deg.
    marieklem

  2. Dette var et innlegg som inviterer til dype refleksjoner! Jesu lidelseshistorie fra Getsemane til Golgata er så sterk og inneholder så mye, og vi får et innblikk i Jesu følelser, sårbarhet og styrke. Jeg opplever det som trosstyrkende at både Paulus og Hebreerne refererer til akkurat dette.

    Jeg har nok også opplevd at «Far» har vært litt langt borte i perioder selv om jeg ikke har tvilt på Guds eksistens. Men jeg har ikke opplevd lidelse på den måten du beskriver, Cecilie, og jeg har ikke svarene på hvorfor noen av Guds barn opplever så mye lidelse her på jord. Men som jeg har sagt før, det vitnesbyrdet dere bringer er uvurderlig!

    Fortsatt velsignet god påske, og i morgen feirer vi Jesu seier – og den er også vår seier!

    1. Har tenkt på en ting etter kommentaren din… jeg tror at det er vi i vesten som har et ganske forskrudd bilde av hva det er å være menneske… de fleste troende i verden opplever lidelser, og mange i større mål enn oss her i Norge. Har sagt det før, hvis hva vi forkynner ikke kan forkynnes i hele verden, for mennesker i alle typer situasjoner, så er noe feil. Som en av brødrene mine sa han hadde lest, da forkynner vi kultur og tradisjon og ikke Guds ord. Jeg synes mange ganger at jeg har det tungt og tøft, men jeg vet også at jeg har det lett i forhold til mange millioner av mennesker. Og verden er større enn Norge, selv om jeg er norsk er jeg del av menneskeheten. Jeg tror vi glemmer at Gud ser større sammenhenger enn vi gjør, samtidig skal vi ikke glemme det underfulle faktum at han med nåde, barmhjertighet og kjærlighet ser den enkelte av oss også!

      Jesus er konge, men ikke slik folket ventet, og å dele hans lidelser, byr oss imot, men… det er slik Gud vil ha det og alle Guds veier er rette og gode.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: