Den ufattelige kjærligheten

Det er noen ord som jeg har tenkt på i løpet av dagen, «Hva er da et menneske, at du kommet det i hu, ett menneskebarn, at du tar deg av det»? En engelsk oversettelse sier ‘mindfull’ om det å komme i hu/huske på.

«Mindfullness» på øverste nivå er jeg kommet frem til. Hvorfor sier salmisten slike ord? Hva er det som romsterer i tankene hans? Er det at han har fått glimt av en kjærlighet som er så sterk og altomfattende, så evig og så dyp, at den ikke kan glemme uansett hva som skjer? Vi kjenner verset at Gud elsket verden, så han sendte Jesus, men tenker vi egentlig over det? Tenker vi over hvorfor Guds hjerte er knust og hvorfor han bærer på så dyp en sorg  og smerte at han selv måtte komme ned og ordne opp i det hele selv…

Kjærlighetssorg er grusomt, det knytter opp all energi, det knuser hjertet og bringer en smerte man tror man ikke vil komme over. Mange har opplevd knuste hjerter, men ikke alle har opplevd den sorg som ikke gir seg etter uker eller måneder, men trenger år. Hvis man er blitt så knust, så har man virkelig elsket, og da er det ikke så lett å glemme, verken mennesket eller bedraget, sviket eller hva det var som skjedde. Tenk deg den dypeste kjærlighetssorg og gang den med noen millioner, da tror jeg vi begynner å ane litt av den smerte og sorg Gud bærer på i sitt hjerte.

Gud elsker menneskene. Han kommer dem i hu (=han husker på dem), han kan ikke glemme. Hans kjærlighet til menneskene er så dyp, så ekte. så ren at den ser forbi alle våre synder, våre fall og vår tilkortkommethet. En kjærlighet som aldri tar slutt, som aldri svikter, som aldri gir opp, selv om den som blir elsket avviser, forkaster og snur ryggen til. En kjærlighet som med lengsel strekker seg ut og ønsker å røre ved den andre, som ønsker å omslutte, som ønsker å oppleve et kjærlig og overgitt gjensvar. En kjærlighet som aldri tar slutt. En kjærlighet så intens at den bare må fikse opp hva som hindrer et nært forhold slik at den som blir elsket får en reell mulighet til å motta og gi tilbake. Kjærlighet. En kjærlighet som overgår alt vi kjenner til og kan forestille oss. En kjærlighet som aldri glemmer den som blir elsket, som ikke ønsker å glemme, som ikke kan la være å elske selv om det er taushet, trass, motstand, hat, neglisjering, avvisning, hat og likegyldighet som kommer tilbake.

Den kjærligheten tror jeg det var som fylte Jesu sitt hjerte da han kjempet i hagen, ble mishandlet i gården og torturert på korset. Den kjærligheten som elsker på tross av alt og som alltid husker hvem han elsker, den type kjærlighet som helt og holdent gir seg selv for å vinne den andre. Ikke en ferdiglagt plan med nøye planlagte og detaljerte skisser, men et hjerte fylt med kjærlighet, knust av sorg og overveldet av savn etter sin elskede. Men også med glede og håp fordi at hva som skal skje, vil åpne døren for at nettopp denne kjærligheten vil mottas av mange  mennesker som vil gi sin kjærlighet, sin takknemlighet og sin overgivelse tilbake. Dyp kaller på dyp. står det en plass i Bibelen. Fra Guds hjerte går det ut et dypt, evig og intenst ønske om å få overrøse deg med kjærlighet, og også at du skal gi et kjærlig gjensvar på hans kjærlighet. Du er elsket med en evig kjærlighet. En kjærlighet så altomfattende og nådefull. så barmhjertig og trofast, at den ser forbi dine feil og mangler, dine fall og tilkortkommenheter og bare elsker. Elsker fordi du er deg, elsker fordi du er et menneskebarn. Gud kan ikke glemme deg, han elsker deg.

Bare noen enkle tanker jeg har gått med i dag mens jeg har tenkt over hva påsken betyr og hvor mye jeg er i behov av en stor dose «påskekraft» og den nåde og kjærlighet vi er elsket med. Ønsker alle en fortsatt god og velsignet påsketid. Må vi minnes hvorfor vi har disse dagene og ikke bare glede oss over ekstra fri…