Alltid trofast og god

Det burde ikke være en overraskelse at jeg ikke snakker om meg selv i tittelen- men Gud- for jeg er absolutt ikke dét. Ikke det at jeg ikke prøver, og ikke alltid klarer, men det er også ganger jeg bevisst ikke er- fordi jeg ikke vil pga følelser, holdninger eller vrang vilje (og ja, det er synd).

Jeg trodde ikke det var over to år siden sist jeg skrev, men det er visst det. Jeg vet jo det har vært tøffe år, men såpass? Og jeg har lurt på om jeg fortsatt «kan skrive». Er det fortsatt slik at ord blir forståelige setninger og setningene skaper innhold som gir mening og hjelp eller ettertanke?

De siste årene har bragt nye helseutfordringer og det er flere dager enn ikke der målet er å kun komme seg igjennom. Jeg har bedre stunder på enkelte ting innimellom, men hodet har koblet seg godt ut. Noe som er tungvint og sårt. Ei heller har jeg krefter til å holde kontakten med folk. Enda mer sårt.

Dagene er varierte. En dag legger jeg meg for å sove for andre gang den dagen før klokka 12 fordi jeg er dønn gåen og fryser nesten føtter og hender av meg, en annen dag kan jeg holde rolig på 3-4 timer i hagen. Jeg sliter med en haug av intoleranser (mat, medisin, lukter, planter, pollen oa), ny slitenhet på toppen av ME-utmattelsen, tidvis migrene, forstoppelse, struma, is i føtter og hender og mye annet. Og det er ikke stort de kan hjelpe meg med. Jeg skal til kirurg for å vurdere operasjon pga struma, men er ikke helt rolig for det pga den intoleranse mot mange medisiner jeg har fått. Jeg skal spare dere for mer av elendigheten.

Det har vært ekstremt mange tøffe dager, perioder og harde tak- men takk Gud- Han er alltid trofast og god! Og jeg vet at det at jeg for det meste har det godt oppi alt, er Guds nåde og kraft. Jeg har det ikke i meg å møte så mye motgang med smil og håp, det kommer fordi jeg er forenet med Jesus. Når ei grein er festet til treet, så får den alt den trenger fra treet- og som en konsekvens bærer den frukt (eller blader). Det er det samme med oss. Da vi ble frelst ble vi festet sammen med Jesus og Hans liv og kraft er det som holder oss oppe og gir styrke og vekst. Og selv om Faderen henter fram kniven og beskjærer kraftig, er det fortsatt det at vi er forenet med Kristus som bærer oss. Jesus sa at uten ham kan vi ikke gjøre noe. Ingenting. Ingen ting. Selv ikke den minste ting kan vi gjøre i egen kraft. Bare når Jesu liv og kraft strømmer til oss og gjennom oss.

Når jeg vet at jeg for alltid er knyttet til Jesus, og at Gud alltid vil mitt beste (som er å bli mer og mer lik Jesus), så kan jeg godta hva som møter meg fordi jeg har tillit til Guds kjærlighet, hans vilje til å hjelpe og hans evne til å vende alt til noe godt. Jeg forstår sjeldent Guds hånd over mitt liv (=hvordan ting skjer og utvikler seg), men jeg vet at jeg kan stole på Hans hjerte og kjærlighet til meg.

Men jeg må velge, vil jeg bruke tankene og kreftene på å synes synd på meg selv, klage og irritere meg- eller på å omfavne det gode som tross alt er der og å la Guds Ord få rom i tankene og bruke kreftene på de oppgaver jeg kan gjøre? Velger jeg himmelfokus eller stakkars-meg-fokus? Velger jeg å tenke på problemer, utfordringer og vondter eller på hvem Gud er og hva han har gjort og er for meg? Det er ikke troen på Jesus og hans verk som gir meg liv og håp, men Jesus gjennom troen og ved Ånden. Jesus. Jesus alene.

Når Gud elsker meg så mye at han gav sin egen Sønn for meg, når Jesus elsker meg så mye at han tok en tjeners skikkelse og levde, led, døde, stod opp og fór tilbake til himmelen for meg, når Ånden elsker meg så mye at Han fortsetter å bringe trøst,glede, fred og åpenbaring til meg selv om jeg er vrang, tidvis troløs og vinglete i ferden, hvorfor skulle jeg tvile på Guds hjerte mot meg selv om jeg ikke forstår hans hånd over mitt liv?

Jeg kan ikke lese som før, hukommelsen er svekket og jeg kan heller ikke resonnere som før, men det er bare slik det er nå. Jeg kan bli frustrert, men den følelsen og tanken tas fort til fange. Om jeg ikke husker så mye, så fikk jeg daglig brød. Jeg kan grunne på hva jeg husker, jeg kan stole på at Ånden minner meg om sannheter og ord og at Guds Ord er virksomt. Det bringer liv, trøst og styrke, det arresterer feile tanker og holdninger, det renser og gjenoppretter litt etter litt Guds bilde i meg og det virker alltid det Gud gav det for. Og la oss ikke glemme at «ordet ble kjød og tok bolig i blant oss’.

Er det noe jeg er enda sikrere på i kveld enn forrige gang jeg skrev, så er det at jeg er en stor synder og at Jesus en større Frelser. Vår Gud er ikke bare allmektig og hellig, men også nådig og barmhjertig. Ikke bare rettferdig og ren, men også kjærlig og tilgivende.  Ikke bare allvitende og allestedsnærværende, men også god og trofast. Vår Gud er en fast borg og uansett hva vi møter er han der. Og som Jesus sa, ingen kan rive oss ut av hans hånd; og Paulus minner oss om at ingen ting kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Han er god, og han er trofast!