De siste ukene har jeg lagt bort notatblokka mi når jeg har lest Bibelen og bare lest. Greit nok har det blitt noen streker og ord i sidemargen, men det er også det eneste. Det er ikke skrevet nye sider opp og ned i notatblokka med bibelvers og alle de tanker som har kommet slik det ofte blir. Jeg pleier å skrive ned for å huske hva Guds Ånd har minnet meg om når jeg leser, både for egen del men også for å ha ett lager av tanker og punkter når jeg skal skrive innlegg til dagens «andakt» på den andre bloggen. Men for 2-3 uker siden kjente jeg at nå trengte jeg en pause, for nå ble det vel mye «arbeid» over bibellesningen min, og jeg kjente at jeg trengte Guds Ord for min egen del, ikke bare for å ha noe å dele.
Det er en fare med all tjeneste for Gud, etter en stund begynner vi å lese Guds Ord fordi vi trenger noe å dele med andre. Vi trenger bibelvers til samlinger og grupper, til taler og andakter, og vi blir opptatt av det å være videreformidlere og glemmer vårt eget behov for å daglig bli fylt og mettet av Guds Ord.
Jeg følte det ble litt «Marta»over lesigen bak der, og derfor valgte jeg å legge bort notatblokka og bare lese for meg selv. Jeg måtte velge å sette meg ned, som «Maria», og få ta til meg av alt det gode Jesus hadde for meg.
Jeg liker de første versene i 1.Johannesbrev veldig godt
Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen. (1.Joh.1:1-4)
Det de forkynte til andre var det de selv hadde sett, hørt og erfart. Og jeg tror at skal vi dele videre noe til andre, vil det vi selv har sett, hørt og erfart personlig, kunne bli delt med en større tyngde og kraft enn de ting vi bare har fått høre om gjennom andre. Det liv jeg har levd selv kan jeg lettere dele, enn det hva andre har levd… for jeg kjenner jo mitt liv fra innsiden av, mens andres liv ser jeg bare stykkevis og delt fra utsiden…
Jeg kjente at jeg trengte å få være sammen med Jesus for å ha noe å dele videre, jeg kunne ikke bare lese om ham, jeg måtte ha tid og rom til å være sammen med ham. Og jeg kjente jeg trenger mer av deg Gud, akkurat som salmisten så flott sa det:
Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.
Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
(Sal.42:2-3)
Hvis vi bare springer rundt og tjener, hjelper andre og deler ut, men aldri tar til oss nytt, vil vi gå tomme. Vi vil bli svake og tørre, vi vil slite… det vil bli tungt… og det er noe jeg ikke vil. Derfor tok jeg valget bak der om å legge bort notatblokka mi, for jeg ønsker å bevare det nære og personlige forholdet til Jesus. Jeg ønsker ikke at det å lese Bibelen skal være «plikt og arbeid», jeg vil det skal være en stund der Gud og jeg kan dele liv og hjerte, der jeg blir forfrisket i mitt indre og blir styrket til å stå på videre.
Jeg stod plutselig på ett sted der jeg hadde valget om jeg ville bli en «Marta», eller om jeg ville bli en «Maria»… og kanskje er det også andre som akkurat nå står ved det samme veiskillet… Hva vil du velge når du plutselig en dag står der?
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham *i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk.10:38-42)
med Gud i hverdagen 
Åh, så bra blogg du har! Takker medlivetpaaslep for at jeg oppdaget deg. Kan du legge meg til som venn? Går det ann? Forstår ikke wordpress jeg… Er ei kristen jente med ME som har blitt 30 nylig. Likte veldig godt bloggen din ❤ Vil veldig gjerne følge den 🙂
Hei Trine og velkommen så mye til bloggen!
Håper å se deg igjen og enda mer håper jeg du fant noe som ble til oppmuntring, trøst og/eller ettertanke!
Så koselig å høre at du vil følge meg, det er stor oppmuntring å høre slikt! Det går ikke an å legge til venner her, men hvis du vil følge bloggen, kan du enten abonnere på e-post-varsling (du skal se det både nede i høyre hjørne og oppe i sidekolonnen på venstre side) eller hvis du bruker rss kan du legge til bloggens adresse så du får beskjed når det kommer noe nytt. Jeg håper du finner ut av det, og hvis ikke bare skriv det i en kommentar så kan jeg kan maile deg slik at vi kanskje kan finne ut av det i fellesskap…
Trist å høre at du også har dette å slite med, jeg håper du møter forståelse og får hjelp? Jeg vet både av egen og andres erfaring at mange møter motstand og ikke blir trodd på hvor syke de egentlig er…
Hva jeg mange ganger må klynge meg til er at Gud er større og mektigere enn alt dette og «at som min dag er skal min styrke være». Mang en gang ønsker følelsene å gi opp, men med hødet vet jeg at det aldri er noe alternativ. Gud har vist seg trofast gjennom mange år og mang en kamp og mye motgang. Han vil aldri forlate oss eller svikte oss, og i det vonde former han oss og fremelsker egenskaper og karaktertrekk som er dyrebare for ham. Gud vil ta oss igjennom dette og en dag vil vi oppleve utfrielse og helse. Men uansett hva vi må møte i livet er Gd uforanderlig og han er god!
Må Herren gi styrke til å stå igjennom dagenes storm og nåde til å tåle nattens mørke og kulde, må Herren gi visdom og lys i hjerte og tanker og må Hans fred fylle deg og gi deg ro og styrke.
Herren er en trofast forsørger og en mektig beskytter. Du er dyrebar i hans øyne og elsket med en evig kjærlighet. Guds fred og velsignelse til deg kjære søster! Kjempeklem fra Cecilie
Interessant tema – og jeg har lyst til å peke på at essensen i det gjelder for alle mennesker uansett livssyn: Den essensen som ligger i å ta til seg næring (Maria) kontra å gi videre (Marta). Det gjelder å finne den riktige balansen, for det blir helt feil om vi er Maria på heltid men også feil om vi er Marta på heltid. For min egen del er jeg «Maria» når jeg er ute i naturen, gjerne alene. Naturen er min katedral. Der finner jeg næring til min sjel, der ute blant livet enten livet vokser fra bakken, springer mellom trærne, eller flyr mellom dem. Alt liv er forbundet gjennom DNA, det har naturvitenskapen lært oss. Jeg deler gener med ekornet i treet, og kanskje kjenner ekornet på litt av den samme livslysten, og livsangsten, som jeg kan kjenne på. Det er virkelig magi!
Så er jeg «Marta» når jeg er på jobb, og når jeg sørger for at min sønn på 6 år har det godt, og noen ganger blant venner. Men blant venner er det viktig at det er balanse mellom partene; dersom den ene parten alltid er Marta mens den andre alltid er Maria blir det feil.
Balanse er stikkordet. Tror jeg.
Ganske enig med deg Frode,
essensen- om å gi ut og ta inn- er universell, akkurat som loven om at det du sår det vil du høste- opphavet til disse «lovene» er vi nok uenig i, men at det er slik, der er vi enige. Og det gjelder i alle deler av livet, vi kan ikke bare fylle på- det vil bli fullt, men vi kan heller ikke bare tømme ut- det vil bli tomt. Og det er samspillet/balansen mellom disse som er viktig og riktig.
Ønsker deg ei riktig god ny uke! -siden det nesten er det nå da jeg endelig fikk svart!
Vært ei tøff uke og helg, men med mye godt. Minsten var på sin første fotball-cup lørdag og i siste kamp sikret han laget sitt en bra revansje og seier med strålende keeper-arbeid!
Jeg har hatt noen vanskelige dager selv. Min sykdom er slik at i dårlige perioder har jeg symptomer som ligner på ME, og det har jeg hatt denne helga. Det er noen ganger at det er så ille at man får lyst til å gi opp. Bare legge seg ned i grava først som sist. Men så skjer små (men likevel store) magiske øyeblikk – som da gutten min kravlet seg inntil meg ikveld da han skulle legge seg og sa: «Jeg liker å være hos deg jeg pappa». Da blir øyet vått hos en sliten pappa. Og livet blir plutselig verdt å leve likevel.
Jeg tror ikke på de såkalte «store» undre. Jeg tror på de små – som likevel er store. Eller som det ble sagt i filmen «Bruce Almighty» som jeg nylig så på DVD: «You want to see a miracle you say? Well, be the miracle».
Ønsker deg alt vel.
De stundene er gull verdt!
Jeg tror at de største under og dypeste gleder finner vi når vi klarer å se det store i det lille, og da vil også takknemligheten over hva vi faktisk har, styrkes og vokse!
Håper du får mer styrke og overskudd etter som timer og dager passerer, de er tunge de stundene der- men heldigvis er det bedre dager i vente…
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for meg er det også styrke i det å vite at jeg ikke er alene. Altså at det er andre mennesker som sliter der ute. Det er en klisje som heter «felles skjebne felles trøst», men jeg mener det er mer enn en klisje. For min erfaring er at kun de som har vært der selv virkelig kan forstå. Noe av det verste med å lide er dersom man tenker at man er det eneste lidende menneske i verden og alle de andre har det jo så bra at… har du tenkt slike tanker noen gang? Vel, det har jeg. Men da forsøker jeg å tenke at slike tanker er ytterst irrasjonelle for det er jo en masse mennesker som lider og sliter i livet. Jeg er ikke alene. Vi er faktisk et lidende fellesskap! Det som er litt synd er at vi har en tendens til å sitte på hver vår tue og lide i stillhet. Isolasjon er en løsning mange tyr til – som dessverre har endel negative sider selv om det på mange måter er den letteste løsningen.
Jeg tror på begge deler – man må isolere seg noen ganger, men ikke alltid. Andre ganger er det tid for fellesskap med andre medvandrende og medlidende.