Gi oss vårt månedlige brød

Gi oss i dag vårt daglige brød ber vi, men mener vi det egentlig?

I kveld gikk jeg og tenkte på at det er mange av oss som egentlig ikke føler for å leve overgitt. Vi sier at det er det vi vil, men sånn helt egentlig (hvis vi er ærlige) så er det ikke noe vi føler for. Det kan ligge langt bak øret et sted, men tanker og følelser roper det motsatte. Takk Gud for at vi kan leve etter vår bestemmelse og ikke kun etter følelser. For det å leve overgitt er jo ikke å gå den vei vi føler for, det er å i trofasthet og lydighet gå den vei Gud leder.

Jeg stod med oppvasken etter at lørdagskosmaten var fortært, og mens jeg løfter flaska med oppvasksåpe kommer jeg i minne den gangen for noen år siden da ei flaske stod med 3 cm såpe i nesten 3 måneder til tross for at den ble brukt flere ganger hver dag. Det var da jeg tenkte på det forunderlige, vi ber Gud om å gi oss vårt daglige brød, men vi ønsker egentlig å få minst vårt månedlige brød. Ingen av oss kan med hånden på hjertet si at det ville føltes greit å ikke vite om morgendagen, tanken får det til å vri seg litt i magen og bekymringen kommer sigende bare ved å virkelig tenke seg tanken. Vi ønsker å vite at vi har hva vi trenger lenge før vi trenger det. Vi ønsker ikke å falle til ro med at morgendagen er i Herrens hender, vi vil se på bankkontoen og i kjøleskapet og vite at både denne uken og de neste er mer enn sikret.

Slik er vi i forhold til mange andre ting også, vi vil ha mer enn nok kunnskap på forhånd. Mer enn nok styrke før vi begynner på noe. Fred som overgår forstanden før stormen setter inn. Troens trygghet og brannslokningsapparat før ilden i det hele tatt får blusset opp. Det er noe i oss mennesker som strider og stritter totalt mot å leve overgitte liv. For vi vil vite, vite at det i lange tider foran oss er trygghet og hva vi trenger.

Gud utfordrer oss til å tro selv om vi ikke kan se, han sier vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, han sier at han har framtid og håp for oss og at skulle vi måtte gå gjennom ild og vann vil det bli til vår styrke og hans ære. Gud oppfordrer oss til å gi opp eget strev og egen kontroll og stole på han.

Jeg kjente i hjertet at det er mennesker som går gjennom en prøvsom tid akkurat nå og at de føler de ikke har styrke for morgendagen og heller ikke alt de trenger. Jeg vil oppfordre deg til å velge å stole på Gud og velge å tro at Gud holder deg i sin hånd. Jeg (og Gud) vet og forstår at du ønsker å føle deg sterk nok til å takle alle prøvelsene og all motgangen, jeg (og Gud) forstår at det skaper uro når du ser på hva du skulle hatt men ikke har, men jeg oppfordrer deg til å holde ut og hver dag minne deg selv om at

• som din dag er skal din styrke være
• gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett, i dag hjelper Herren
• dette er dagen som Herren har gjort, la oss glede oss i den
• i dag om du hører hans røst, så forherd ikke ditt hjerte
• i dag elsker Gud deg
• i dag er Gud sterk nok til å bære deg igjennom
• i dag vil Gud gi deg hva du trener (som sjeldent er det samme som hva vi føler for eller ønsker oss)
• i dag er eneste dag du kan elske Herren, dine kjære og andre

Det er sjelsrystende å oppleve tider der man må ta en dag (eller 5 minutter) om gangen, men det er mulig. Selv når det river og sliter og frustrasjon og annet ligger utenpå i tykke lag kan vi velge Gud. Og det er noe vi må gjøre ofte i ekstra opprivende tider, vi må fortsette å velge Gud og at koste hva det koste må, jeg vil følge Herren. Det er mange titalls muligheter hver dag til å legge byrdene over på Gud og til å be om hjelpe, det er titalls muligheter til å ta det gode valg og velge å stole på Gud og gå videre med tiltro til hans kjærlighet og løfter. Behagelig, nei, oppdragende og styrkende, ja. Og jeg kjenner jeg har fått disse tankene for å kunne oppfordre deg til å fortsette i tro til at Gud vil gi deg styrke og nåde for hvert skritt. En dag der framme vil du ha vandret gjennom denne mørke og tunge tiden og vil igjen oppleve at ting på merkverdig vis legger seg tilrette og at det er godt å leve.

Legg øret til og hør de vises ord, legg deg på hjertet den kunnskapen jeg gir. Det er godt å bevare dem i sitt indre og alltid ha dem på leppene. For deg kunngjør jeg dem i dag, så du kan sette din lit til Herren. (Ordsp. 22:17-19)

Tider der vi ikke klarer neste skritt alene og i tillegg må stole på at Gud vil sørge for oss ønsker vi egentlig ikke å bli tatt inn i, for det er ubehagelig for selvet. Men i tider der vi ikke kan selv, lærer vi at Gud er trofast og at han virkelig bringer gode gaver og velsignelser inn i våre liv. Vi får bli litt mindre og han litt større.

Den flaska med såpe jeg nevnte satte mange tanker i gang, og en av tankene som kom var at hvorfor kunne vi ikke bare fått ei hel og ny flaske såpe i hendene? Vet du hva jeg tror, jeg tror vi ikke fikk det fordi Gud ville vise meg at for han er de små tingene i min hverdag viktige nok til at han vil ta ansvar for å dekke de behovene også, han ville lære meg å stole på hans forsørgelse selv i de minste ting. Ei flaske hadde blitt mer enn en måneds forsørgelse på en gang, at flaska holdt og holdt ble å måtte tro Gud for en dag om gangen. Var det ei behagelig tid å gå igjennom, nei absolutt ikke. Men nå i ettertid er de månedene inkludert i hva jeg kaller mine gyldne år, fordi det var i nød og mørke jeg lærte å stole på Gud for neste skritt, for neste dag og for hjelp i det meste. Er du i lignende tider selv nå, ber jeg deg: Hold ut, Gud er trofast og han er med deg (selv om det kanskje ikke føles slik ut så er han det).

Du har i dag gitt Herren ditt ord på at han skal være din Gud, og at du vil gå på hans veier, holde hans forskrifter, bud og dommer og adlyde ham. Og Herren har i dag gitt deg sitt ord på at du skal være hans dyrebare eiendom, slik som han har sagt deg, når du holder alle hans bud. (5. Mos. 26:17-18)