Bare hold hånda mi

Jeg trenger ikke,
og orker ikke bære,
alle dine gode ord.
Jeg vet at du prøver å bringe meg
trøst, oppmuntring og trosstyrke,
men det er ikke slik det blir.

Alle dine ord får meg
til å føle meg mer alene
med smerten, frustrasjonen og fortvilelsen,
ensomheten øker i takt med antall ord,
og jeg klarer ikke bære
flere tunge byrder.

I stedet for å prøve så hardt,
la meg få dele fra mitt hjerte.
La meg få fortelle om all
smerte, frustrasjon og fortvilelse
som stormer inni meg, og imens:
Kan du ikke bare holde hånda mi?

Når du hører på meg,
uten å skulle si noe,
så opplever jeg at vi
bærer min byrde sammen,
at du ser hvor jeg er
og at det er greit.

Når du lar meg dele tårer og sorg
så opplever jeg
at det indre mørket
letter litt og da…
…da kan jeg igjen kjenne på
at det er håp for den motløse,
trøst for den sorgfulle
og bedre dager i vente.

Når du lar meg være ærlig
om alt som rører seg
i mitt hjerte og mine tanker,
da åpner du opp for at jeg kan
oppleve omsorg som trøster hjertet.
Helbredelse kan finne sted
og den lille flammen av håp,
som var begravd under smerte og frustrasjon,
kan igjen begynne å brenne litt kraftigere.

Jeg vet du mener godt
og at du bare vil hjelpe,
men kan du være stille og
bare holde hånda mi?