Når hjernen sitter fast i i fjor

La meg si det med en gang, dette er en av de deprimerende ærlige ME-bloggpostene, så nå er du som helst vil lese oppmuntrende trosstoff advart. Men kjenner jeg meg selv rett, kommer det nok en avslutning i duren, jeg vet Gud er her, så herved er resten av dere også advart 😉

For å bruke ett uttrykk hentet fra ungene, det suger for tiden. Jeg liker ikke ordet og de får beskjed flere ganger om det. Får de høre at jeg skriver det her, vil jeg få en reprimande om at det får jeg ikke skrive. Men helt ærlig, det er pyton å være meg for tiden. Jeg er møkklei alt som heter ME og er bare drittlei av alle begrensningene og utfordringene. 

Ikke det, jeg er positivt overrasket og takknemlig for at jeg bare har hatt fysiske tilbakefall det siste halvåret og ikke en kollaps eller flere. Av en forunderlig grunn (som jeg vet hvem er) så er jeg på beina og fungerer nogenlunde greit i hva jeg må gjøre. Jeg steller og styrer, leker og vasker, ja til og med er den nye trampolina til guttene nesten oppe (takk til snill nabo for hjelp) og jeg har begynt vårrydding i hagen. De ting klager jeg ikke over, de er jeg bare takknemlig for. Men hva jeg ikke liker er at hjernen min ikke har forstått at vi faktisk har gått inn i ett nytt år, og det for ganske så mange uker siden. Det er fin blanding av sirup og tåke som råder i toppen, og synapsene synger av full musikk og sprer inntrykk hjernecellene ikke klarer å motta og bearbeide. Det er kræsj i toppen for n’te uke på rad. Jeg er frustrert, trist og ganske lei av det. For ikke kan jeg tenke konstruktivt, ikke kan jeg lese, ikke kan jeg forholde meg til andres skriverier (som å svare på mail og kommentarer) og ikke er det helt omløp.

Jeg kan da ikke klage, selv om det er 500 mail som jeg ikke har kikket på siden jul, har jeg da rensket ut reklamen, fulgt med på regninger (bare en glemt noen dager, men hallo- den kom på papir og ikke i nettbanken). Noen vil si jeg har greid å hengt med på det viktigste da, men hvorfor er jeg da trist og lei? For selv om det er viktig, trenger jeg også å være noe for andre og ikke bare eksistere som et navn.

Jo, jeg er mamma for to herlige gutter, men jeg trenger mer. Jeg trenger å ha andre voksne å dele tanker og forundringer med, noen å bryne seg på og noen som tåler at jeg sier det er bare pyton. Visste du at veldig få virkelig tåler at man sier det? De fleste skal alltid vri det til at det er jo ikke så ille… Hva vet de? Har aldri de helt pyton dager og uker? Hvorfor kan vi ikke bare både si og tåle å høre sannheten, noen ganger er det PYTON! SÅ DET SÅ!!!

Og vet du hva… kanskje er dette rart å høre for nogenlunde friske mennesker som har kontaktnettverk i den «virkelige» verden og ikke bare på nett… Når evnen og muligheten til å formidle seg skriftelig forsvinner og man uten mening og lyst trekkes bort fra nettet, da kommer det inn en sårhet og redsel for: Hvor lenge vil jeg bli husket… vil disse også forsvinne slik mennesker i den virkelige verden har gjort etter som uker og måneder går… (se forresten DETTE innlegget om dette temaet). Jeg kjenner det er en liten redsel for at de kontakter jeg har opprettet bare forsvinner bort som tåke for sola ettersom ukene jeg ikke kan bidra med noe som helst bare strekker seg lenger og lenger ut i tid… vil jeg bli enda mer alene enn jeg allerede er…

Men bare så det er sagt, jeg går ikke rundt og er deprimert, jeg synes litt synd på meg selv innimellom, men helst gjør jeg som vanlig, velger å gjøre det viktige og så se det gode vi har.

En ting jeg er ganske lei av å høre er at «det er såååå herlig med Jesus», jeg har det uttrykket en smule opp i halsen for tiden. Ikke det, Jesus er herlig, men det er ikke slik at selv om han er sååå herlig er det automatisk herlig å være meg fordi jeg har han i livet. Det er enkelte kristne som setter kaffien i halsen hvis man sier det, men vet du hva jeg tror? Jeg tror Gud synes det er helt i orden at vi sier at det ikke alltid er herlig, jeg tror han tåler at vi sier det er pyton akkurat nå. Selv om vi har Gud med oss, kan alt kjennes pyton og vanskelig ut og jeg tror det viktigste er ærlighet og ikke forherligelse. Hva hjelper det å late som? Kan vi ikke bare si det som det er?

Fordi om jeg har en pyton periode og jeg lurer på om jeg vil komme tilbake på det funksjonsnivået jeg hadde før nedturen startet, er Gud den samme. Gud forandrer seg ikke fordi om min helse, mine omstendigheter og mine følelser forandrer seg. Og selv de dagene jeg er sur, grinete og synes synd på meg selv, så er han her. Selv de dager jeg har lyst å stå på en fjelltopp å skrike jeg er møkklei er han nær. Himmelens og jordens skaper og opprettholder er en Gud som er så sikker på seg selv at han tåler mine frustrasjoner, så kjærlig at han tåler mine sukk, så nådig at han tåler mine utbrudd, så god at han holder meg tett inntil seg og bærer meg de dagene jeg selv ikke makter mer. Gud tåler at jeg er meg selv på godt og vondt, med sterke og svake sider, med gode og dårlige perioder. Selv når jeg ikke liker meg selv, så elsker han meg. Selv når jeg vrir hjernen for å klare å formulere ei fornuftig setning, så synger han over meg. Selv når jeg ikke kan annet enn å smile og ønske noen en god dag, så virker han gjennom meg, Gud er større enn mine omstendigheter og begrensninger og han er for alltid trofast mot sine. Gud er her, og som jeg har skrevet mange ganger før: Han er mitt alt i mitt ingenting.

8 thoughts on “Når hjernen sitter fast i i fjor

Add yours

  1. Når hjernen sitter fast,-godt uttrykk 🙂

    Om Gud ER ,noko eg for det meste trur, ja så toler Han heile oss Cecilie 🙂

    God sterk klem frå meg

  2. Du, dette er veldig rart. For det første så har jeg tenkt på deg de siste par dagene og brått så var du her med et nytt innlegg! Og akkurat i dag skrev en annen blogger om dette med å ha et liv på nett kontra å ha et fellesskap og vennskap i privatlivet, og hennes innlegg inspirerte meg til å skrive om det samme. Så viser det seg altså at du også skriver om akkurat samme tema i dag! Hva gir du meg?!

    Jeg vet ikke, men kanskje det er noe med den tiden vi er inne i? Det er slutten på vintertiden, som for min del er lang og tung fordi jeg «lider» av mangel på sollys og alt er mye tyngre enn på den lyse tiden av året. Og slik vet jeg at mange andre som har ME også har det. Så når alt begynner å røre seg rundt oss og folk setter opp tempoet, så sitter vi igjen og kjenner ekstra mye på alt vi ikke får til, alt vi ikke klarer henge med på. Kontrasten til de som lever vanlige liv blir kanskje ekstra synlig på denne tiden av året?

    Kjenner godt igjen tankene dine og bekymringene om å bli glemt. Vi vet jo at relasjoner på nett kan være flyktige, men mange er også blitt virkelige vennskap. Jeg tar meg i å tenke på personer jeg har lest bloggene til, men som har sluttet å blogge for veldig lenge siden. De har nådd inn til meg, lengre inn enn jeg forestilte meg at de skulle. Hva det handler om, vet jeg ikke, men det er tankevekkende. Det er så lett å tro at nett er overfladisk.

    Jeg kan ikke tenke meg at Gud er så smålig at han ikke aksepterer oss som hele mennesker. Hvem er vel bare blid og medgjørlig hele tiden? Ingen jeg kjenner eller vet om! Nei, vet du hva? Jeg tror det er menneskene som er små og som helst vil skjule seg bak smil og vennlighet, og som ikke tør være seg selv i sin bredde og dybde i frykt for avvisning. Hvis Gud har skapt oss i sitt bilde, kjenner han vel oss igjen på seg selv, eller hva?

    Uansett: Jeg ønsker deg gode dager og at de kommer kjapt tilbake til deg. De dårlige kan gå og gjemme seg!

  3. Du er noe for meg! Og jeg synes du skriver bra om et vanskelig tema. Jeg har en venn som jeg så gjerne vil trøste, men det er ikke noen enkle løsninger på vanskelige perioder med sykdom og kraftesløshet. Ønsker deg bedre dager – og inntil de kommer, vil jeg lytte til deg i de vonde 🙂

  4. Du har helt rett: Vi skal snakke sant om livet. Det er en av våre største og viktigste dyder: Å snakke sant om livet.

    Forøvrig føler vi med deg, og vi følger deg.

    1. Der var du!
      Har tenkt på deg flere ganger de siste månedene og lurt på hvordan det gikk med gode deg. Som du sikkert leste deg til er årsaken til at jeg ikke har fått mailt og spurt at livet skjer. Vit at du er i tankene med jevne mellomrom. Har savnet å se livstegn fra deg.

      Ønsker deg gode dager med mange lykkestunder der ting kjennes riktig og godt ut. Klem

      1. Takk 🙂
        Har ikke svart deg så mye, men jeg leser alle dine innlegg 🙂
        Vet at du har en dårlig periode, men du er ikke glemt.
        Jeg har en god periode nå, men tar ingenting for gitt. Er takknemlig for alt godt som måtte komme i min veg.
        Som sagt – du er ikke glemt.
        Ønsker alt det beste for deg – klem!

  5. Veldig forfriskende ærlig innlegg Cecilie. Kjente at jeg trengte litt ekte, normal mennesklighet på blogglisten min. Gå fremover!
    Klem 🙂
    Kari

  6. Gode Cecilie
    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, dette er den råe og brutale virkeligheten. Dette er livet! Jeg har selv fått diagnosen fibromyalgi denne høsten og vet ha det vil si når kroppen ikke virker. Har hatt det slik i lang, lang tid men først nå fått et navn på det. Det er vanskelig når kropp og sinn ikke jobber etter samme planen, når de to overhodet ikke samarbeider. Det er lov å erkjenne at vi har perioder der livet er vanskelig, som min mann ofte sier: vi kan ikke alltid være på topp! Ta den tiden du trenger, du vil ikke bli glemt!!!

    Stor klem fra Mia

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: