å stå samlet i harde tider

Vi har fått tydelig beviser den siste tiden på hvor viktig det er å stå sammen i harde tider. Når vold og terror traff, samlet mennesker seg og var sammen. Sammen i vantro, sammen i sorg, sammen i frykt og frustrasjon, sammen fordi vi trengte fellesskapet og den omsorg og støtte som finnes kun hos hverandre. Vi trenger hverandre, ble en tydelig virkelighet for mennesker som kanskje var blitt litt for opptatte med hverdagens mas og jag, med oppgaver og utfordringer. Det er ikke noe galt i det ,men kanskje glemmer vi litt lett viktigheten av fellesskapet fordi vi er så opptatte?

Ukene passerer en etter en, den grusomme virkelighet som traff oss 22.juli er mer på avstand, for noen… Jeg gir det en tanke inni mellom, jeg blir enda grepet av sorg fordi så mange mistet sine, jeg kjenner enda omsorg og medfølelse for dem som ble og er berørte. Men for meg og mine går verden og hverdagen videre. Vi var av de heldige som ikke ble berørt. Jo, jeg vet om mennesker som var i Oslo da det smalt, vi har ungdommer i området som var på Utøya og det er bare å ta en tlf så snakker jeg med mennesker som er direkte berørt. Men jeg og alle mine kjære (familie og venner) ble skånet. For meg har det ikke skapt de store endringer, jeg kan fortsette livet «som det var». Men ikke alle kan det… Det er de som har tomme stoler og rom å forholde seg til daglig, de som hver natt våkner gjennomsvette og fulle av frykt etter enda ett mareritt som faktisk er en virkelighet de opplevde, det er de som strever seg tilbake på beina og prøver å trene opp muskler, sener og kropp etter skader, det er de som ikke tør å være alene, de som aldri vil holde sine kjære i armene igjen… De er der, og de er mange.

Vi må videre, vi må ha en hverdag og ett samfunn som fungerer. Vi som ikke er berørt må akseptere at for de som ble rammet er det ikke slik, akkurat som de må tolerere at for oss er ikke livet stoppet opp og drevet av hva som skjedde. Som nasjon og fellesskap ble vi alle rammet, men i hverdagen er det mange familier og enkeltmennesker som gikk fri. Vi hørte mange fine ord om fellesskap, forståelse og omsorg- at en klem, ett besøk med en kake eller middag, ett lyttende øre gjør underverk. Det gjorde det da, og det gjør det fortsatt. Det er det ekte og nære i hverdagen som teller nå. Vi må fortsette å rekke ut ei hånd og tilby en skulder å gråte på i lang tid framover, slik er det bare.

Hadde noen sagt til de berørte at det var bare å komme over det og gå videre, ville mange ristet på hodet i vantro. Hvordan kan man si noe slikt? Hvor ufølsom går det ann å bli? Skjønner de ikke hvor tragisk og sjelsrystende dette var og er? Mange spørsmål og krasse tilbakekommentarer ville kommet… Svært få av oss ville sagt det til de som ble og er berørt av bomben og terroren som rammet, men det er faktisk mange som sier det til mennesker som opplever andre typer kriser i livet.

Det var en nasjonal tragedie som rammet, det ble nasjonal sorg og minneseremoni og det var fellesskapet som viste hvilken vei vi- folket- ønsker å gå videre. Men hva med alle de andre som opplever vonde og vanskelige ting? Har de like stort krav på vårt sjokk og vantro, vår støtte og omsorg, vår fortvilelse og skulder? Daglig rammes mennesker av terror og gru i egne hjem, daglig mister mennesker sine kjære, daglig får noen den vanskelige telefonen om livstruende sykdom, daglig er det mennesker som rammes hardt og føres inn i sorg, vantro, traumer og annet. Hva med disse? Ser vi også dem? Føler vi også med dem? Er deres sorg og problemer like reelle og viktige for oss? Er vi villig til å gi lyttende ører og en skulder å gråte på til dem også? Klarer vi å godta at det er ikke bare å ta seg sammen og gå videre, men at det faktisk snur opp ned på den virkelighet de kjente og levde i? Klarer vi å være sammen med dem og dele deres sorg, fortvilelse og smerte slik vi gjorde etter 22.juli?

Meningen er ikke å sette noen opp mot hverandre- for alle fortjener omsorg, støtte og fellesskap- og nettopp her er hensikten og ønsket for innlegget, sette fingeren på at ALLE fortjener det. Jeg har ett ønske om at vi våger å se, godta og ta del i den sorg og fortvilelse som våre medmennesker møte når livet snus opp-ned av enn eller annen årsak, samme hva årsaken er. Dét er hva jeg ønsket å si; Vi trenger ALLE fellesskapet og vi må se ALLE, uavhengig av om det er en enkelt skjebne, en familie, ett lokalsamfunn eller nasjonalt… ALLE som lider og sliter trenger å omsluttes av fellesskapet, og dét fellesskapet kan aldri erstattes av statlig helsehjelp og psykiatri, selv om dette er nødvendig og viktig.

Tidligere i dag leste jeg i Nehemja  og stoppet opp ved noen vers som sier at når basunen lyder (=angrep), skal alle samles på det stedet og stå sammen (4:19-20). Vi må støtte hverandre når vondt treffer, vi må samles og vi må stå sammen og kjempe. Bibelen er også tydelig på at vi skal bære hverandres byrder, at vi skal støtte og hjelpe hverandre både psykisk (forståelse, omsorg, tålmodighet ol), fysisk (klemmer og klapp på skuldra ol) og ‘gode gjerninger’ (praktisk hjelp av ulike typer). Vi skal gråte med de som gråter, vi skal glede oss med de glade, vi skal hjelpe hverandre videre. Sammen er vi sterke, mens alene er vi så mye mer utsatt. Tenk om ingen trengte å gå gjennom vanskeligheter alene…

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: