Er du en slappfisk-kristen?

For mange år siden hadde jeg ett uhell på ski og endte opp med armen i gips. Det ble etter de hadde halt og dratt og slått beina mine på plass, full gips og 4 uker med skriving og tegning med keiva. Da helingstiden var fullført var det tid for å fjerne gipsen. De fleste kan tenke seg det synet som møtte meg, det var en blek, tynn og litt skrukkete utgave av hva som hadde vært, og i tillegg var det ikke helt velluktendes. Fra det punktet av startet gjenopptreningen. Armen og håndleddet måtte brukes for å finne tilbake til gammel styrke, smidighet og funksjonsevne. Det tok litt tid, men armen og håndleddet var tilslutt tilbake som det hadde vært.

I dag kan jeg tenke på episoden med ett smil, for det er vel ikke så mange som klarer å brekke armen mens de står stille på skiene og har en pustepause? Vel, jeg klarte det! Men samtidig er det minner som setter tankene i gang også. Noe vi alle vet er at muskler som ikke blir brukt mister sin kraft, det er bare sånn. Og mitt tilfelle ble det hele også gipset inne, noe som gav grobunn for bakterier og tilslutt skapte ett illeluktende miljø. Og her kommer sammenlikningen min- er vi ikke bevisste i våre liv, i vår hverdag, kan vi ende opp som illeluktende slappfisk-kristne.

Når vi kommer til Jesus er det en tid der mye dreier seg om oss og vår kjærlighet til Jesus. Det er en rik tid der Gud gjenoppretter oss og legger ned drømmer og kall i våre hjerter. Det er ei tid der vi hele tiden snakker med Gud og med andre om Gud. Men det kommer tilslutt en tid der Gud utfordrer oss til å gjøre mer. Gud ønsker vi skal begynne å bruke omsorgs- og barmhjertighetsmusklene våres i en enda større grad. Han vil vi skal utvide horisonten og ikke bare snakke om Gud men også vise Guds kjærlighet i praksis. Det går oftest litt automatisk i starten, for vi er så ivrige, vi er så heltente for Gud. Men hvis vi ikke passer på kan hverdagen etterhvert bli trasig og traurig. Akkurat som vi ellers lengter etter ferie og late dager, kan vi begynne å lengte tter ferie og late dager fra det å være vår brors vokter, hjelper og støtte. Vi kan synes at nå er det tid for at jeg må konsentrere meg om meg og mitt, nå skal jeg og mine behov settes i sentrum.

Ferie og fritid er det ikke noe galt med, vi trenger avbrekk i hverdagen. Men hva vi gjør de dagene, må vi være mer bevisste på. Vi vet at bruker vi 4 uker av sommerferien til å slappe av i senga, under parasollen og rundt grillen, vil vi bli slappe og treigere. Vi vil ikke avslutte ferien like sterk og spenstig i kroppen som vi var da vi startet den.

Og dette er det vi skal være bevisste på i våre liv som kristne også. Hvis vi er mer opptatt av hva vi trenger og har lyst til, vil de hjelpe-og omsorgsmusklene Gud har lagt ned i våre hjerter svekkes kraftig. Vi trenger å hele tiden ha andres gagn og beste for øynene, vi trenger å hele tiden ha åpne øyner, hjerter og ører overfor hverandre. Hvis ikke blir vi slappfisk-kristne, og faren for å utvikle åndelig slappfisk-mentalitet er også sterkt tilstede. Hvis jeg er i sentrum, vil jeg aldri gjøre noe for andre som koster meg for mye eller krever en ekstra innsats. Kanskje for meg selv, men ikke for andre. Greit at de får smulene fra mitt bord, men ikke kom å si jeg skal gi dem steika mi? Hvis vi ikke er bevisste vil vi få selvsentrerte liv der Guds Ord brukes til egen nytte og gagn, og man ønsker at Gud skal stå parat og innfri alle ønsker og behov jeg skulle ha. Men Gud er IKKE påskeharen eller ett supermarked, bare så det er sagt.

Gud kom for de svake, for de syke, for enker og foreldreløse, for de utstøtte og forkastede, for de som trenger hjelp og ømsorg, frihet og legedom, gjenopprettelse og ja, frelse for hele mennesket. Og disse menneskene er det Gud vil vi skal være der for også. Vi skal ikke leve bare for oss selv, men for å nå ut til andre mennesker med Guds nåde og kjærlighet, vi er Herrens hender og føtter på denne jord. Bruker vi hendene til å karre til oss mer, eller bruker vi dem til å hjelpe andre? Bruker vi føttene til å gå egne ærend, eller for å gå veien ut i frihet sammen med dem som sliter?

Helt ærlig, jeg føler ikke alltid for å bry meg om andre eller å strekke ut ei hjelpende hånd, akkurat som det er dager der tanken på dagens treningsøkt kan få det til å vri seg i magen på enkelte. Men jeg ønsker heller ikke å være en slappfisk-kristen og akkurat som det enkelte dager er viljen som må settes inn for å trene, må min vilje settes inn for å velge å gjøre det jeg vet er rett, til Guds ære og andres gagn.  Jeg vil være der for dem Gud har kommet for, jeg vil bringe Guds lys inn i menneskers mørke og være der med ei hjelpende hånd når noen faller.

Jeg ønsker ikke å bli slik armen min så ut, billedlig talt. Jeg ønsker ikke være en blek, slapp og illeluktende refleksjon av Gud og hans kjærlighet. Jeg vil være full av liv og styrke, jeg vil ha oppmuntrende og styrkende ord å komme med, jeg vil hjelpe andre og være der for dem. Jeg ønsker å være Kristi vellukt for Gud blant mennesker.

Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: (2.Kor. 2:14-15)

Hva med deg? Er det noen muskler du må starte å trene opp igjen? Er du en slappfisk-kristen som bare gjør det som føles greit og behagelig ut der og da, eller er du Kristi vellukt blant de mennesker du omgås med?

I Lukas kap 4 er Jesus i synagogen i Nasaret, det er rett etter den 40 dager lange fasten og fristelsen i ørkenen. Da Jesus skulle lese fra bokrullen gav de ham Jesaja og han leser noen vers fra Jesaja 61. Dette blir kalt Jesu programerklæring. Kan vi si det samme om våre liv?

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap,  og frigjøring for dem som er bundet,
for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud,  for å trøste alle som sørger,
og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
De skal bygge opp igjen gamle ruiner og gjenreise det som før lå øde, de skal fornye ruinbyene som lå øde fra slekt til slekt. (Jes.61.1-4)