når mørket kommer sigende

tidligere i uka hadde jeg en prat der jeg ble spurt om depresjon. Jeg sier at for meg er det en stadig kamp å ikke bli deprimert. Ja om jeg kan velge det? For meg er det slik, når mørket og de tunge og vonde tankene kommer må jeg kjempe mot dem, hvis ikke siger mismot, selvmedlidenhet og håpløshet inn og depresjon henger på slep.

Når mørket kommer kan jeg velge å stole på han som bryter mørket med mine tunge og mørke tanker og følelser, og jeg kan våge å tro at han vil puste sitt lys inn i mitt hjerte og sinn igjen. Jeg velger å ta kampen mot de falske tankene og de såre følelsene, jeg velger å stole på at det er nåde og håp for meg, og jeg velger å klynge meg til Gud slik at jeg i ham finner styrke til å stå kampen ut til jeg opplever at lyset på ny bryter igjennom og morgendagen gryr. Det er egentlig en forunderlig ting: Jeg kan gi mitt mørke over til ham som er verdens lys og vite at han vil bryte mørket og la sitt lys skinne.

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. (Sal. 94:17-19)

Skrevet tidligere: Når dagene mørklegges

(hele dette avsnittet er en megaparantes for å gi noen avklaringer)
Jeg vet at for meg er det en kamp jeg enten kan ta eller det er noe jeg kan legge meg under, men jeg vet også at for mange er ikke depresjon «ett valg», det er en sykdom de for en tid må lære seg å godta, leve med for en tid og jobbe for å bli frisk fra (og andre igjen har en mer kronisk art som de vil bære med seg ut livet). Det er viktig for meg å si at når jeg sier jeg har et valg, så gjelder det meg og ikke alle andre, for det er ikke slik at alle andre kan velge det bort (like lite som jeg kan velge bort ME’n), depresjon er en like reell sykdom som ME er, og for meg er psykiske og fysiske sykdommer og lidelser likestilt da de begge gjelder mennesker.