Ikke sterk nok

Noen dager vet jeg at jeg kan stå igjennom de stormene som livet bringer, fordi jeg vet at Gud er med. Men ikke alle dager er fylt med samme visshet. Når utfordringene raser inn på rekke og rad, når følelsene er i blues og når horisonten er mørk er det noen ganger jeg tenker at «Gud, du må ta feil av meg, jeg er ikke sterk nok for alt dette.» Continue reading «Ikke sterk nok»

Den viktige innstillingen

– Du skal få lov til å gå ned med søpla om litt, sier jeg til guttungen som svarer
– Hvorfor får du det til å høres positivt ut?
– Hva mener du? spør jeg som skjønner ingenting.
– Du får det til å høres positivt ut, som om jeg er heldig, svarer han.
– Du er heldig, sier jeg. Du får gå ned med søpla i stedet for å gå til søpla for å lete etter mat eller noe å selge, du er heldig.

At guttungen ikke er helt enig med ho mor, det får jeg jo bare tåle, men dette ble en viktig og god påminnelse for meg. Continue reading «Den viktige innstillingen»

Å la sykdommens byrde bli byggesteiner

Du høres sint ut, er du sint?  guttungen kikker spørrende på meg og venter på svar, og svaret er som det mange ganger tidligere har vært: Nei, jeg er bare veldig sliten, og da vet du stemmen min kan høres litt sint ut, selv om jeg ikke er det…

og jeg kjenner smerten og sorgen skylle inn over hjertet, stakkars gutt tenker jeg… stakkars gutt som må spørre om slikt. Tenk om jeg kunne høres mer glad og opplagt ut, tenk om jeg var mer glad og opplagt. Plutselig kjennes sykdommens byrde ut som om den ble noen tonn tyngre å bære. Continue reading «Å la sykdommens byrde bli byggesteiner»

Med hjertet i en glassboks

Jeg har lurt på hvordan jeg har kommet igjennom de siste ukene og månedene så pass greit som det tross alt har gått. Og kanskje kan jeg inkludere enkelte av de siste årene også i den kategorien jeg fant ut at jeg befinner meg i. En av årsakene til at det går bra er fordi jeg vet Gud gir styrke for den enkelte dag, en annen er at jeg har puttet hjertet i en glassboks… Continue reading «Med hjertet i en glassboks»

Når du blir deg igjen…

Det er ett par måneder siden dette innlegget ble skrevet. Det handler om at andre synes man forsvinner og ikke er seg selv lenger og om de begrensninger og endringer sykdom kan føre med seg. Jeg hadde egentlig glemt det litt ut til i dag da et par andre bloggere satte meg på tanken om det. Destgirl har et flott og sterkt innlegg kalt «ikke snakk ned til meg» på den norske bloggen sin og SerendipityCat har et innlegg om ME-foreningens brukerundersøkelse fra i fjor som egentlig er utrolig tragisk lesning…

~ * ~ * ~ * ~ * ~

Det hadde vært så kjekt om vi kunne tatt en tur sammen.
Tenk å hatt ei uke borte fra barna, sovet og slappet av,
bare gått og kikket på hva vi ville og styrt dagene som vi ønsket.
DET må vi gjøre når du blir deg selv
igjen!

HVA?

Når jeg blir meg igjen?
Når mistet jeg meg selv?

Selv om jeg merker at jeg er blitt ganske så usynlig for mange,
har jeg ikke merket at jeg er blitt borte.

Continue reading «Når du blir deg igjen…»

Livet og en ubrukelig høyrehånd

Forrige uke opplevde jeg å våkne torsdag formiddag med en hånd som verket og var vanskelig å bruke. Etter som dagen gikk ble det bare verre, selv etter inntak av betennelsesdempende tabletter. Da kvelden kom kunne jeg ikke bøye håndleddet eller bruke fingrene uten at det medførte intense smerter, i tillegg strakte det stive og vonde seg fra fingertupper til skulder. En opplevelse som bragte mange gode stunder og tanker med seg (helt sant altså!). Continue reading «Livet og en ubrukelig høyrehånd»

Fortvil ikke

Dette innlegget ble egentlig skrevet for den andre bloggen. «Ett ord for dagen». Det er basert på en hendelse vi opplevde i morges, men etter som dagen gikk kom det nye hendelser til som gjorde innlegget lenger. Jeg velger derfor å poste det her i stede for over der.

Ja, jeg har gitt dere makt til å tråkke på slanger og skorpioner og makt over alt fiendens velde. Ingenting skal skade dere. (Luk. 10:19)

«Å nei, hvorfor fikk vi den ikke?» var spørsmålet tidlig i dag morgens da det tikket inn en melding om at vi ikke  fikk leiligheten vi hadde kikket på 2 dager før. Guttene hadde vært ekstatiske da de sprang og kikket og planene ble fort flere om både det ene og det andre. Skuffelsen var tydelig i stemmene deres da valget hadde falt på noen andre. Continue reading «Fortvil ikke»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: