Jeg er redd Gud…

Jeg har snakket og skrevet med flere den siste uka som kjenner at angst, frykt og redsel tar mer og mer overhånd. Og jeg vet at mange kjenner på det. Det er greit. Det er naturlig. Det er mange som kjenner på det samme i denne tiden.

Den usikkerhet som plutselig er kastet over oss er for mange nytt territorium og det bringer, naturlig nok, med seg mange nye tanker og følelser man må forholde seg til. Og for enkelte er det verre ved at de allerede på forhånd slet med slike ting. Mange i vårt land, og i våre menigheter, sliter med angst og engstelse, og vi må ta dem på alvor.

Vi skal ikke avfeie deres mørke ord og uttrykk med tenk positivt og vi skal ikke si at det kan ikke være så ille. Vi har ikke krøpet inn i deres indre og sett det sammensurium av tanker og følelser som rører seg. Vi må anerkjenne menneskers tanker og følelser og vi bør oppmuntre dem til å være ærlige om dem. De trenger å få luftet dem ut for at de skal få litt mindre makt.

Det er naturlig at vi alle kan kjenne på uro og engstelse, men noen vil slite ekstra mye. Vi trenger alle å oppleve at Gud er tilstede og sammen med oss i og gjennom denne tiden, men noen trenger også å oppleve vår omsorg og omtanke både sterkere og oftere enn normalt.

Vi må vise omsorg og vi må peke på Gud, men å peke på Gud er ikke det samme som å si at hva du føler er ikke sant fordi bibelen sier du skal ikke frykte. Det er å hjelpe mennesker å håndtere og bære sine følelser og tanker slik at de deretter får mulighet til å høre Gud tale til dem enten gjennom sitt ord, gjennom naturen, gjennom musikk og gjennom vår omsorg og vår anerkjennelse og oppmuntring.

Hvis du er en av dem som sliter ekstra i disse dager, ikke vær redd for å ta kontakt med mennesker, menighet eller andre offentlige instanser. Mange har utvidede tilbud i disse dager og er du allerede i behandling, ta kontakt med din behandler om det blir for tungt. Skulle alt bli for mørkt, vær så snill å kontakte fastlege eller andre du stoler på, ikke gå med dette alene, ingen av oss er skapt til å bære slike byrder alene. Søk hjelp! Både hos Herren og hos mennesker.

Avslutter med utdrag fra et tidligere innlegg på den andre bloggen, «sanger for natten», samme innlegg inneholder også en lovprisning og en kjærlighetssang (fra Gud til oss), alle er skrevet med tanke på skikkelig tunge, frustrerende og uvisse tider.

En klagesang
Gud, hvorfor er du så langt borte? Jeg føler du har lukket øynene for min smerte. Jeg roper ut etter deg både dag og natt, men føler at ropene mine stopper ved taket. Jeg orker ikke mer. Jeg er sliten. Frustrert. Motløs. Jeg prøver hver dag å få det til, men jeg føler at ting heller blir verre enn bedre. Jeg trodde du skulle fri meg fra dette, hvorfor er alt fortsatt så tungt og vondt? Hvor er du Herre? Ser du min smerte? Hører du mine rop? Ser du mine tårer? Jeg er her på kne foran deg, hjelpeløs og uten krefter, Gud hjelp. Jeg trenger å merke din kjærlighet. Trenger å oppleve din nåde. Gud, hjelp.

Herre, hør mine ord. Lytt til min klage! Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, for jeg ber til deg.
(Sal. 5:2-3)

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. (Sal. 22:2-3)

Men jeg er hjelpeløs og fattig. Herren skal tenke på meg. Du er min hjelp, du berger meg. Drøy ikke lenger, min Gud! (Sal. 40:18)

Noen får andre innlegg fra den andre bloggen som er aktuelle:
Håp i mørke natten
Når Gud føles langt borte
Bønn gir styrke