Å prise Herren i fellesskapet

Det var ikke mange linjene uti den første felles lovsangen før hjertet mitt banket litt ekstra hardt av både kjærlighet og takknemlighet, men også sorg og smerte, og tårene trillet så mye at jeg var glad jeg var gjemt bak solbriller. Bare det å skrive det får tårene til å trille igjen hos meg.

Søndag måtte jeg på møte fordi det var høytidelig avslutningsmøte for Tentro (konfirmasjon) som eldsten har gått på dette året. De som har fulgt bloggen ei stund vet at jeg for tiden ikke er med i noen menighet og også at jeg pga ME’n ikke kan være på møter lenger, det er ikke mulig når man ikke vet om man blir dårlig bare 2-3 dager eller om man kanskje blir liggende 2-3 uker eller måneder pga ett møte…

Så der stod jeg og ble plutselig overveldet, overveldet av Guds godhet og min dype takknemlighet for hans nåde mot meg, men også overrasket av det savn og sorg som fylte hjertet. Hvor jeg savner å prise Herren sammen med andre! Hvor jeg savner å delta i et fellesskap! Og tårene trillet, og triller.

Jeg vet at det å delta i et fellesskap mange ganger er utfordrende, vanskelig og vondt. Det er flere som har blitt såret i kristen sammenheng og dermed trukket seg bort. Andre har opplevd kalde skuldre og baksnakkelse. Det er liten tvil om at vi alle er der fordi vi virkelig trenger Guds nåde og tilgivelse. Det er mye dumt, vondt og ugudelig som skjer blant oss. Hvor vi trenger å vokse i nåde og kjærlighet!

Men… vær så snill kjære deg, hvis du har mulighet til å være med i et fellesskap, så ikke hold deg borte. Jeg vet det tidvis er vanskelig og tungt, og også sårt og utfordrende, men ikke la menneskelige dumheter og svakheter holde deg borte. Vær opptatt av å finne et fellesskap der du føler at du også kan bidra og være til nytte og glede for både Gud og mennesker. Delta i fellesskap, tjen Herren og mennesker med glede og pris Herren i fellesskap med andre mennesker som, lik deg og meg, er underveis og tidvis tråkker veldig feil.

Jeg sier ikke at du trenger å gå et sted der du har opplevd mye vondt, men ikke la fortidens sår holde deg borte fra å prøve på ny. Jeg vet at det er vanskelig å prøve på ny, fordi du risikere å bli såret på ny, det er dessverre sannheten, men du kan også oppleve å møte på mennesker som virkelig bryr seg om deg og som vil deg godt.

Menigheter er en salig blanding av mennesker og ikke alle er kristne eller er der fordi de vil andre godt (men fordi de vil seg selv godt). Men slik er den ufullkomne, falne verden vi lever i, og det er også noe vi må ta med oss når vi går inn i fellesskap med andre mennesker. Relasjoner er vanskelig, det krever mye arbeid, det krever nåde, tilgivelse og raushet, på alle kanter. Og kanskje opplever du det, kanskje ikke, men… du er skapt for fellesskap. Fellesskap med Gud og fellesskap med dine søsken i Herren. Om det skjer i en menighet eller i en husgruppe/liten gruppe i et hjem er ikke det viktigste, det viktigste er at du pleier fellesskapet og deler livet med alt det innebærer sammen med andre som deler den samme tro, som ønsker å vokse i nåde, modenhet og kjennskap til herren Jesus Kristus, som ønsker å likedannes Jesus gjennom alle livets tider.

Jesu ord om at de skal forstå at vi er hans disipler fordi vi elsker hverandre har mange ganger runget høyt og tydelig i mine ører når jeg har opplevd ganske vonde ting fra søsken i Herren, og jeg bestemte meg for mange, mange år siden. Når jeg vet hvor vondt endel av dette er, når jeg vet hvordan det sårer og skaper sår på innsiden, så skal jeg hvertfall gjøre mitt beste for at andre ikke skal oppleve det samme. I bønn om hjelp og helbredelse, har jeg også bedt om nåde, styrke og kjærlighet til å kunne omslutte og støtte andre, uansett hvordan de behandler meg. Uansett hvordan andre har behandlet meg, er jeg ansvarlig for hvordan jeg behandler andre, og jeg ønsker at det skal være på en måte som ærer Gud og viser andre Guds godhet og nåde. Jeg klarer det ikke alltid, men det er hva jeg prøver på.

Vi glemmer at det å oppleve slik og svare med nåde og kjærlighet, ikke bare er å bære Kristi lidelser (Jesus opplevde også slikt), men vårt gjensvar kan også være med på å likedanne oss Jesus i større grad.

Jeg savner så å være del av et større fellesskap. Det å kunne løfte opp og ære Gud i fellesskap med andre, det å dele liv sammen med søsken i Herren. Jeg ber om at jeg en dag skal ha mulighet til det igjen, for mitt hjerte lengter virkelig etter å kunne gå ut av ødemarken og inn i et fellesskap. Jeg vet at noen av dere som leser dette vet hvor heldige dere er som kan delta i fellesskap med andre, men jeg ønsket likevel å komme med en liten kjærlig påminnelse og dytt, vær så snill, ikke hold deg borte fra fellesskapet hvis du har mulighet til å delta. Del nåde, del takknemlighet, del lovsang, del kunnskap om Herren, del visdom og innsikt, del byrder og gleder, del liv med dine søsken i Herren.

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. (Heb. 12:1-3)