Den skjulte pandemien

Dette innlegget ble skrevet tidlig på formiddagen. I løpet av dagen har jeg kommet over noen nye avisartikler på nett som har fått tårene til å trille på meg. Jeg lot være å poste i morges fordi jeg tenkte at det er nok bare jeg som overdriver litt vel mye, men ser at den uro jeg har kjent på er ganske sann og velger dermed å poste hva som ble skrevet. Nederst er lenke til 3 artikler på VGnett som går inn på noe av dette (disse er valgt både pga innhold og fordi de er åpne for alle).

Det er egentlig ikke helt riktig å kalle hva jeg skal skrive om som pandemi, da det ordet egentlig brukes i forbindelse med virusinfeksjoner, men de fleste vil skjønne hva jeg mener og også; at det faktisk er litt passende ord for hva vi ser skje. Eller, ser vi egentlig at det skjer? Er vi observante nok i forhold til andres liv og bryr vi oss nok til å komme så under huden på andre mennesker at vi oppdager det?

I kjølevann av hva som skjer her til lands og i verden ellers er det mange andre utfordringer som har dukket opp. Det er mennesker som i tillegg til å måtte forholde seg til alle smittevernstiltak og annet også opplever at arbeid er mistet, inntekt er skrupet inn og like viktig, manges psykiske helse har fått en real smell og nedtur. Ensomhet, som var et stort problem før pandemien, er et enda større problem nå. Det er de blant oss som nesten ikke har hatt kontakt med andre siden mars og som ikke har opplevd å få en god klem eller å ha en hånd å holde i på mange måneder. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de allerede hadde et nettverk som var lite og som er blitt enda mindre eller forsvunnet.

Det er bare å ta seg sammen, det er bare å bite tennene sammen, det er bare…. For mange rundt oss er det ikke bare. Det er en knugende ensomhet som råder blant flere tusen, og blant andre tusen er det stadig uro over regninger og mat på bordet. Mange tusen lærere er slitne av alle tilpasninger og av å gå med uro i forhold til smitte og smittevern. Helsearbeidere som har stått på i lange tider kjenner på mental slitenhet og mange av dem nærmer seg nok tålegrensa si. Det er oppblomstring ikke bare av sykdom, men også menneskelige utfordringer på flere plan.

Kanskje er noen av oss blitt flinkere til å inkludere andre, men jeg har en gnagende uro om at vi egentlig ikke er… Jeg tror at alle de vi kjente litt er de vi nå ikke ser og møter, mens de vi kjente best har vi nesten like mye kontakt med. Og jeg skjønner hvorfor det blir slik, men… sannsynligheten for at de mange kjenner litt er de som har størst behov for kontakt og støtte er veldig stor. Og hvis man er blant dem som bare er litt innafor andres omgangskrets, så er man den som «velges bort».

Vi kan ikke ha nær kontakt med alle vi kjenner lenger, slik er det bare for tiden, men vi kan være villige til å bruke litt tid til å tenke over hvem vi kjenner som kunne trengt litt ekstra, og så gjøre noe med det. Samtidig tror jeg at det er viktigere enn tidligere at vi våger å være ærlige og sårbare overfor de vi har kontakt med, å tørre å si hvordan vi egentlig har det. Vår åpenhet vil kunne hjelpe andre til å være ærlig om egen indre uro, utfordringer og annet.

For noen år siden fortalte ei jeg kjente at hun var blitt minnet om å hjelpe noen hun kjente med litt mat og penger. Hun fikk det ikke til å stemme i det hele tatt for de hadde fint hus, to biler og begge var i jobb. Tanken slapp ikke, så etter noen dager gjorde hun hva hun kjente hun skulle. Hun fikk da erfare at det skjuler seg sannheter bak fasaden som vi ikke ser og gjennom tårer får hun høre hvor utfordrende ting hadde vært de siste par månedene og at akkurat nå fikk de ikke endene til å møtes pga uforutsette ting. Hun trodde alt var bare bra, men sannheten var at fint lite var bra.

Noen vet vi sliter fordi de allerede hadde utfordringer enten ift økonomi, fellesskap, psyke eller annet, mens andre vet vi sliter nå fordi de har mistet arbeid, opplevd samlivsbrudd eller mistet kjære, men det er også en stor ny gruppe som går under radaren til mange fordi de ikke har hatt større utfordringer tidligere, men nå sliter de på mange plan. De som tidligere klarte seg «greit nok» fordi de tok seg sammen og fikk ting unnagjort og hverdagens hjul til å gå rundt, har nå opplevd å få den smellen som sender dem i bakken og gjør at de orker bare ikke ta seg sammen for å klare mer. Det er kommet et mentalt trykk som har vært for tungt oppå alt de i det skjulte bar tidligere og det har tvunget dem i kne. Det kan ha blitt utløst av økonomisk uro, av usikkerhet og det kan ha forverret tilstander i kropp og sinn som tidligere ble holdt under kontroll men som nå har fått oppbluss og er ukontrollerbart.

Verden er tøff og den er plutselig blitt mye tyngre, mørkere og vanskeligere for mange. Det er viktig at vi tar tid og tenker over om det er noen vi kan trå litt ekstra til for og det er også viktig at vi inkluderer de som vi vanligvis ikke omgås mest med. Vi må våge å spørre hvordan andre egentlig har det, men det er viktig at vi er tydelige både i ord og handling på at vi spør fordi vi bryr oss. Samtidig skal vi ikke se helsvart på alt. Mange er sterke nok til å reise seg selv etter en kraftig smell og om de trenger litt ekstra hjelp, omsorg og støtte nå, så vil de snart stå støtt igjen. Dette gjelder mange og det er viktig å huske at flertallet vil takle hva som skjer. Men det er alltid en del som vil få større problemer og utfordringer og det er viktig at vi husker at det er ikke deres feil. De fleste havner uforskyldt i slike situasjoner og da trenger de støtte, hjelp og oppmuntring, ikke stadige påminnelser om hva som gikk galt, forsvant bort fra dem eller hva de ikke takler og mestrer. Vi må heie på alle vi kjenner og ikke bare de med potensiale til å bli en mester. Og kanskje er det lurt å huske at hvis vi spør for å kunne gi gode råd tilbake så vil vi sjeldent høre sannheten, for belæring er ikke hva mennesker som er nede trenger, de trenger å bli sett, bli hørt, bli støttet, bli elsket og bli oppmuntret og heiet på.

Tyngre samtaler hos unges hjelpetelefon
De usynlige fattige
«helsesista» frykter at ensomhet kan bli livstruende