Denne uken er blitt fylt med mye jeg aldri kunne forestille meg. Mammahjertet har banket hardt for den ene gutten og jeg har kjent på smerte, tristhet, glede og takknemlighet. Han er blitt prøvet på flere områder de siste dagene, både med mobbing, helse (mulig operasjon i siktie) og annet. Jeg har gjort hva jeg... Fortsett lesing →
Liker du å bli mobbet eller?
Gutten kikker på meg med tårer i øynene og stiller spørsmålet: "Liker du å bli mobbet eller"? Jeg svarer som sant er at nei jeg gjør ikke det og at jeg vet det gjør skikkelig vondt inni oss når det skjer. Vi snakker og jeg prøver å trøste, selv om det føles ut som om... Fortsett lesing →
Du er fin du!
Den siste måneden har jeg gått fra vondt til verre. På vei fra den ene har jeg passert en trang dal med en smal sti. Ved min ene side gikk håpet, håpet om at det skulle gå og at jeg ikke skulle bli dårligere (vi må aldri slippe håpet) og ved min andre side gikk... Fortsett lesing →
Hva med barna våre når vi er syke?
Først: Takk for gode, varmende og rørende kommentarer på forrige innlegg. Jeg er ikke der at jeg kan svare på alt (nesten ingenting egentlig, er krevende nok å skrive akkurat nå), men jeg leser hvert ord dere legger igjen. Jeg har hatt innmari dårlig samvittighet og mange vonde og såre følelser rundt det at mine... Fortsett lesing →
Når hjernen sitter fast i i fjor
La meg si det med en gang, dette er en av de deprimerende ærlige ME-bloggpostene, så nå er du som helst vil lese oppmuntrende trosstoff advart. Men kjenner jeg meg selv rett, kommer det nok en avslutning i duren, jeg vet Gud er her, så herved er resten av dere også advart 😉 For å... Fortsett lesing →
med Gud i hverdagen 