Liker du å bli mobbet eller?

Gutten kikker på meg med tårer i øynene og stiller spørsmålet: «Liker du å bli mobbet eller»? Jeg svarer som sant er at nei jeg gjør ikke det og at jeg vet det gjør skikkelig vondt inni oss når det skjer. Vi snakker og jeg prøver å trøste, selv om det føles ut som om det kommer til kort. Mobbing stinker og som naboen har sagt flere ganger: «Hvorfor kan ikke alle bare være greie mot hverandre»?

Mobbing er ett stort problem i vårt samfunn og har vært det lenge. Jeg husker det fra egen oppvekst og historiene og skjebnene jeg har møtt oppigjennom årene er mange fylt med mobbing. Hvorfor må vi rakke ned på andre for å føle oss bedre og tøffere selv? Hvorfor må noen banke opp andre fordi de er pene og populære blant guttene? Hvorfor må vi bare kommentere negative ting og aldri positive? Mobbing stinker. Mobbing. ødelegger. Mobbing har tatt og vil ta liv. 

Mobbing er ikke noe vi bare skal se gjennom fingrene på, det er ett alvorlig problem for samfunnet og spesielt for enkeltmennesker. Samfunnet blir skadelidende fordi mennesker med gode egenskaper og ressurser blir satt på sidelinjen siden andre har «knekket» dem og mennesker forsvinner inn i håpløshet, depresjon og annet fordi de opplever å stadig bli satt utenfor, rakket ned på, utfryst, uthengt, baksnakket og annet.

Bibelen sier ikke noe om mobbing direkte men den sier mye om hvordan vi skal behandle hverandre. Vi skal elske hverandre, oppmuntre hverandre, være snare til å lytte og sene til å tale, vi skal bare si og gjøre det som bringer godt og vi skal ikke gjøre forskjell på folk. Så har vi den gylne regel son de fleste kjenner: «Det du vil andre skal gjøre mot deg skal også du gjøre mot dem.»»

Ingen av oss vil bli mobbet, uansett form, vi ønsker aksept, respekt, omsorg, barmhjertighet og å bli inkludert. Vi ønsker å være på «go’fot» med mennesker rundt oss og at andre ikke er ute etter å såre, skade eller rakke ned på oss. Og vi skulle kunne forvente dette, men det kan vi bare ikke i den verdenen vi lever i.

Bibelen sier at det er to grunnleggende krefter som kjemper mot hverandre, det gode og det onde, Gud og djevelen. Det er ikke mye krefter som kreves av oss (kun en dose ærlig innrømmelse) for å se at det er mye vondt rundt oss og at det er en stadig kamp mellom disse to. Og i den kampen står vi alle. Vi kan enten gjøre og si godt eller vondt. Enten bygger vi opp eller så river vi ned. Det er liksom ikke mye mellom der, det er enten eller. Vi er alle deltakere på slagmarken og vi må alle bestemmee om vi vil «slakte ned» de ved vår side eller om vi vil hjelpe dem å stå støtt og kjempe for dem.

Og er det ikke vi som utsettes for angrep fra det onde gjennom andre, så har vi et ansvar for å beskytte og hjelpe de som opplever dette. Jesus sier at han kom for de svake og utstøtte, for de som trenger hjelp og legedom, for de som ikke klarer selv og er i behov av noen større og sterkere enn seg selv.  Og som Jesu etterfølgere har vi fått i oppdrag å stille opp, styrke og støtte de som er svakere, de som er utstøtte, de som trenger det.

Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre, men vi må våge å bry oss, vi må våge å tale den svakes sak, vi må gjøre noe. Hvis vi ikke gjør noe, uansett hvor lite det kan føles ut, så lar vi det onde og vonde vinne fram. Bibelen sier at vi skal overvinne det vonde med det gode, og vi må aldri unnlate å gjøre godt og hjelpe hvis vi har mulighet.

Her hjemme snakker vi om at selv om andre gjør vondt mot oss, trenger vi ikke svare tilbake med samme mynt. Vi er alle på valg, velger vi godt eller vondt? Galt er like galt selv når andre har gjort noe mot oss først. Det er ikke lett å velge det gode når man selv opplever å tråkkes på, men mulig. Men vi trenger hjelp, vi trenger at noen omslutter oss med omsorg og viser på en praktisk måte at de bryr seg. Enten ved at de snakker med de som slenger dritt eller oppfører seg dårlig, eller at de velger ekstra tid med oss, eller at de tar noen tøffe samtaler sammen med/for oss eller annet. Det er flere ting som kan gjøres, men det viktigste er at noen ser oss, at noen tror oss, at noen ser alvoret og at de faktisk bryr seg nok til å gjøre noe. Sympati uten handling hjelper lite, ja det kan faktisk være med på å ødelegge mer da dét også blir en episode der mennesker oppleves som tomme ord uten påfølgende handling… Vi må ikke bare si vi er imot mobbing og at det er noe fysjete greier, vi må i hele vårt liv vise gjennom ord og gjerning at dette er ondt og uakseptabelt og vi må kjempe mot det ved å involvere oss når det trengs.

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7:12)

For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og tankeløse mennesker. (1. Pet. 2.15)