å se Guds hjerte gjennom andres hender

Denne uken er blitt fylt med mye jeg aldri kunne forestille meg. Mammahjertet har banket hardt for den ene gutten og jeg har kjent på smerte, tristhet, glede og takknemlighet. Han er blitt prøvet på flere områder de siste dagene, både med mobbing, helse (mulig operasjon i siktie) og annet. Jeg har gjort hva jeg kunne gjennom å ta på alvor, trøste, forklare, berolige og handle på hans vegne. Vi trenger alle å oppleve at noen stiller opp for oss og kjemper for oss. Kanskje blir ikke det dumme og vonde borte, men å oppleve at noen tror oss og kjemper for oss løfter mange tunge byrder av et såret sinn.

Vi har snakket om at den gutten som har hatt min sønn som hakkekylling kanskje ikke forstår hva han gjør. Kanskje skjønner han ikke at slike ord og slik oppførsel er uakseptabelt og gjør andre leie seg. Og guttungen min har forstått at det er faktisk godt mulig, det kan jo faktisk være at han ikke forstår… Vi har også snakket om at det er viktig at vi velger å oppføre oss godt til tross for hva vi møter, og at selv om det kan være vanskelig når vi opplever vonde og leie ting må vi gjøre vårt beste.

Forrige uke gikk jeg og tygget på linjen «tilgi dem Far, for de vet ikke hva de gjør» og den er kommet til nytte denne uken. Jeg har liksom hatt en anelse om at «mobberen» faktisk ikke forstår. Og det har vist seg å være noe sannhet i det. Han har fått forklart hva han ikke skal gjøre, han har bedt min gutt om unnskyldning og de to har startet på nytt. Og det har vi også måtte snakke om. Hvis han virkelig ikke forstod, noe som ser ut til å være saken, hvordan skal vi da oppføre oss mot ham nå?

Er det riktig å unngå ham? Er det riktig å snakke stygt om han siden han har gjort det samme om andre selv? Er det riktig å si til venner at «er du med ham vil ikke jeg være med deg»? Er det riktig å vise finger til ham?

Jeg spurte gutten min om hvordan han trodde det var å være den andre gutten nå, om han trodde det var lett for den andre å vite hvordan han skulle oppføre seg mot ham nå? Om han trodde at den andre kanskje var litt flau og litt usikker på hvordan han skulle være mot min gutt nå. Og jo, etter noen sekunders tenking fant gutten ut at det er nok ikke lett å være den andre gutten akkurat nå. «Men hva kan du gjøre for å hjelpe han da»? var mitt neste spørsmål. Det blir stille før «nei, det vet jeg ikke» kommer.

I Ruts bok i Bibelen leser vi historien om Naomi, Rut og Boas. Naomi flyttet med mann og barn til utlandet da det var lite mat der de bodde. Det gikk greit i starten og de har det godt og sønnene vokser til og gifter seg. Naomi opplever etterhvert å miste både mann og sønner. Hun sitter igjen som enke, noe hennes to svigerdøtre også gjør. Den ene velger å bli i sitt hjemland mens Rut velger å følge med Naomi tilbake og også å tjene hennes Gud. I denne boken får vi bl.a. et nydelig bilde på hvordan Jesus en gang vil komme og bli menneskers forløser og hjelper, vi får lese om hvordan Gud virker i menneskers ordinære hverdagsliv og vi leser om hvordan en utlending av ingen stand (som Rut kaller seg selv) får finne og oppleve favær hos en gudfryktig mann (for å nevne noen få ting). Denne mannen heter Boas og er en helhjertet Gudsmann med sterk integritet som ikke bare sier «Gud velsigne deg» men som lever det ut. Gud legger i hans hjerte å vise favør og velvilje mot Rut og gjennom hans godhet, nåde og omsorg får Rut en konkret erfaring og opplevelse med Guds godhet, nåde og kjærlighet- hun får erfare Guds hjerte gjennom et annet menneskes godhet, eller som jeg skrev i tittelen: å se Guds hjerte gjennom andres hender.

Jeg forstår godt at gutten min ikke visste hvordan han skulle håndtere situasjonen jeg la fram for ham; hvordan hjelpe den andre gutten til å forstå at det er i orden nå? Jeg sier at kanskje kan du si noen fine ting til ham som å skryte av ham når han klarer noe? Kanskje kan du spørre om han vil være med å finne på noe med deg og noen andre? Kanskje hjelper det at du sier hei og smiler til ham hver gang du møter ham?

Jeg har ikke minnet gutten min om at Jesus også sa: «Far tilgi dem fordi de vet ikke hva de gjør» og heller ikke fortalt om de historiene i Bibelen der vi ser at Gud strekker seg ut og viser mennesker nåde, godhet og velvilje gjennom andre- men det gjennomsyrer alt vi har snakket om. Vi trenger å være rause mot andre og vi trenger å velge å tilgi, vi trenger å velge å være trofaste i våre liv og vi trenger å strekke oss lenger enn hva som forventes av oss for å hjelpe andre. Ikke fordi vi er så gode av oss, men fordi vi selv er blitt møtt med- og omsluttet av- nåde, omsorg og godhet. Ikke fordi vi skal vise oss frem, men fordi vi selv vet hvor godt det er å bli møtt på en slik måte. Og gjennom å velge å leve slik vil vi også gi andre et lite glimt av Guds hjerte.