Semulegrynspannekaker og livet

Jeg kommer med ett utbrudd av de sjeldne når jeg står på kjøkkenet og uttaler : «Jeg hater at de posene er blitt helt like»! Jeg er irritert på meg selv for å ikke ha lest på posen og bare tømt hva jeg trodde var sammalt mel oppi pannekakerøra. Når jeg innser tabben og får stoppet tømmingen svømmer det allerede ca 2 dl semulegryn rundt i eggeblandingen. Jippi! NOT! Og der og da kommer det overnevnte utbruddet, ja selvsagt etter ett så stort «NEEEI»! at minsten er på kjøkkenet raskere enn olja lyn. Guttene og jeg blir enige om at vel, det er jo verdt ett forsøk og jeg slenger oppi hvetemel og rører sammen blandingen. Jeg stirrer skeptisk på hele greia mens jeg venter på at panna skal bli varm nok. Og vet du hva, de steker fint og smaker godt! Tenke seg til det da, semulegrynspannekaker er faktisk ganske godt det! (Så nå vet du det også!)

Men, jeg skal ærlig innrømme at jeg (igjen) drar sammenligningen til livet. Ja livet er litt som min kveldskjøkkenopplevelse. Pannekaker var ikke på menyen i mitt hode, men siden minsten hadde uttrykt at han gjerne ville ha det fant jeg ut at han skulle få det (han var tross alt superkeeper under dagens kamp, som de vant!). Akkurat som livet tar sine merkverdige vendinger som vi ikke vet om nesten før vi står med beina godt plassert midt oppi dem.

Og der står vi da plassert midt oppi alt, ja ikke pannekakerøra altså, men livets uforutsette opplevelser og finner ut at det kan jo bli greit dette også selv om det ikke var i mine planer. Og det tenkte jeg om pannekaker til kvelds også. En god dose grovt mel oppi og gutta får ikke bare fylt magen men de får også en smule fornuftig næring i seg. Vel, godt tenkt var det i alle fall, men som du har skjønt så gikk det ikke som planlagt. Akkurat som livet. De forunderlighetene som dukker opp av intet og som vi tenker at dette kan jo bli bra, og så skjer plutselig alt mulig merkelig så går alt helt på trynet. Det er hvertfall slik vi ofte føler det. Noe skjærer seg og vi føler det hele er ødelagt og håpløst. Jeg skal ærlig innrømme at da jeg puttet semulegryn oppi pannekakerøra var dewt ikke første gang jeg kjente på den følelsen, at nå går alt helt galt og det er ødelagt. Det har jeg tenkt om ting i livet også, om sånne viktigere ting som i forhold til helse, økonomi, vennskap, foreldreskap og ja, annet også. Så fort vi har for å tenke at noe er over og ute bare fordi en ting eller to ikke ble som vi hadde planlagt… Vel, jeg har hvertfall denne tendensen, men kanskje du er litt mer stødig og reflektert enn jeg er og slipper unna endel slike stunder? Ikke det, sier du, du kjenner deg igjen? Ja vel, da fortsetter vi.

Der og da, midt i pannekakerøre med semulegryn oppi og midt i livets uventede ubehageligheter, komplikasjoner og utfordringer, står vi på valg. Vi kan enten gi opp eller vi kan lete etter en ny vei ut. Selvsagt er det enklere å fikse en pannekakerøre enn livets finurligheter, men holdningen vi trenger er den samme, utholdenhet. Skal vi gi opp fordi noe ikke gikk som jeg planla eller forventet eller skal vi fortsette? Skal vi ta oss bryet og bevare hva som er godt og så bygge videre på det, eller skal vi bare kaste alt over bord? Skal vi kikke lenger enn hva vi trodde var nødvendig eller skal vi bare stirre ned på berget av semulegryn som flyter i den gule eggeblandingen?

Jeg vet at lysten til å gi opp fort kan komme, men hallo, vi har da mulighet til å la den følelsen seile like fort avgårde igjen som den kom inn. Vi trenger ikke å gi opp, vi trenger ikke å se på det som nederlag, vi trenger ikke å tenke at når er alt håp ute, vi trenger å se at vi har en utfordring foran oss som trenger nye løsninger. Nei, det ble kanskje ikke som vi hadde tenkt, men det kan likevel bli noe bra ut av det.

I Bibelen er det en historie som mange kjenner som «Emmausvandrerne». To menn går på veien og de er nedtrykte og leie seg. En mann de ikke kjenner kommer opp ved deres side og begynner å prate. Han spør hvorfor de er nedtrykte og de kikker forundret på ham og lurer på om han ikke henger helt med, for alle vet jo om hva som hadde skjedd i Jerusalem, om at Jesus ble korsfestet og begravd. Den ukjente, som er Jesus, begynner å legge ut for mennene om hva det står om Messias i Bibelen, at han skulle komme, måtte lide men ville stå opp igjen. De kjenner at når Guds ord deles er det som en ild i deres hjerter, men de forstår fortsatt ikke hvem som snakker med dem. Når de er nærme sitt hjem gir Jesus dem en mulighet der han later som om han vil gå videre: Vil de invitere han inn eller vil de la han gå videre? De inviterer han med hjem og de taler videre. Under måltidet holder Jesus nattverd og der og da blir mennenes øyne åpnet og de forstår og ser at det er Jesus.

Vi er veldig like disse to mennene, selv om vi liker  å tro vi er bedre. Men tenk etter: De levde der og da, de vet ikke hva vi vet, for dem var det de opplevde dette: Jesus talte fantastiske ord og gjorde mektige under, kastet ut demoner, gjorde mennesker friske og mye annet. Det var en sterk tradisjon på den tiden som sa at den kommende Messias ville befri folket fra fysisk fangenskap og det trodde de fleste som levde da, ja til og med Jesu nærmeste displer hadde problem med å forstå konseptet med Guds rike, at det ikke var et jordisk og synlig rike. Disse mennene har hørt Jesu ord men ikke forstått dem fordi deres tradisjoner og hva de har hørt har farget deres forståelse og oppfattelse av hva de fikk ta del i. Så kommer dagen der de opplever at deres frelser og befrier blir fanget, blir torturert, blir hengt på et kors og dør. Det håp de trodde på forsvinner fort. Hva? Var ikke dette Gud? Var ikke dette frelseren? Hva skjer? Hva har jeg trodd på, sannhet eller løgn? Kan du forstå den sorg, fortvilelse, frustrasjon og håpløshet mennene må ha kjent på? Jeg kan…

Jeg kan, for jeg havner fort der selv. Når livet ikke blir som jeg tenkte eller Gud ikke gjør som jeg trodde han skulle, da kan jeg kjenne på de ting. Var det ikke du som talte Gud? Trodde jeg feil? Hva skjer… Og jeg trenger det samme som de mennene trengte, at Gud selv kommer nær og går sammen med meg i min sorg, fortvilelse og smerte samtidig som han åpenbarer sitt ord for meg. Jeg trenger å se i Guds ord at det er vanlig med motgang og prøvelser, at det er håp selv i mørke natten, at selv når det kommer ørkentider vil Gud la vannet strømme i ørkenen. Jeg trenger å se at det er ikke bare rosa skyer og sol fra klar himmel, men at selv når elvene flommer og ilden raser så er Gud med meg og vil gi meg styrke til å stå som mer enn en overvinner. Jeg trenger å komme tilbake til det rene Guds ord og finne åpenbaring, hjelp og styrke der. Jeg trenger at mine tanker og forestillinger viker plass til fordel for Guds sannhet. Jeg trenger å se at Gud har kontrollen og at Han har en vei gjennom og ut av dette også. Og som mennene stilles jeg også på valg, vil jeg dele fellesskap med jesus og vil jeg ta til meg de ord han deler med meg? For det er kun når jeg får dele fellesskap med Jesus og han får åpenbare ordet for meg at vil jeg oppleve at mine øyner åpnes og mitt hjerte fylles med fred og glede.

Når livet tar sine finurlige vendinger og jeg står litt forvirret og rådvill midt oppi en haug av utfordringer og ting jeg ikke hadde sett for meg, da trenger jeg at Gud taler sitt ord til mitt slitne og frustrerte hjerte. Jeg trenger at Gud kommer inn og viser meg at det er ikke håpløst, det er bare du Cecilie som ikke ser det, det er bare du som ikke helt forstår.  Og det er hva jeg opplever oftest, ikke at Gud taler til mine omstendigheter slik at livets bølger og stormer forsvinner umiddelbart, men at han taler til mitt hjerte. I Jesu nærhet kan mitt hjerte finne ro selv midt i stormen fordi jeg vet at han er trofast, han er god, han er med og han er nok.