når angrepene setter inn…

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive sånt ett koselig, men ærlig, innlegg om at nå er det ferie og det er både godt og vondt. Godt fordi det er en tid for mer fellesskap og opplevelser, vondt fordi man merker sine begrensninger enda bedre- både de fysiske, sosiale og økonomiske. Så en oppfordring i den ånd: Inkluder andre i din sommer og hjelp andre til gode stunder og opplevelser.

Tidligere i uka kom smellen med stooor KA-bom. Jeg hadde ikke ventet den da det egentlig har gått bra i det siste. Husk at bra for meg er sannsynligvis veldig dårlig for deg. Men den kom, og det smalt så det sang i fletta. Jeg har slitt veldig de siste dagene og kreftene som pleier å være tilstede i dråpeform er tørket inn. Smerter og annet har derimot økt på, men det er slik det er.

Hva jeg også har merket er at jeg er utrolig overfølsom. Jeg reagerer fort på småting og blir ekstra såret, satt ut eller lei meg. Og jeg vet jeg reagerer ekstra sterkt, for jeg pleier ikke å bli slik av de ting som har skjedd. Koselige kommentarer om at andre gleder seg til ferie, bringer fram nesten marerittlignende tanker hos meg om dager med for lite hvile og for mange fysiske og mentale belastninger. En sur kommentar fra en fornærmet sønn setter tårene i sving bak øyelokkene. Andres kommentarer om at det er jo bare en småting er overvettes frustrerende fordi det for meg er verre enn Dovrefjellet… Jeg overreagerer. Jeg er overfølsom. Jeg er forbi utslitt. Jeg er… vet du hva jeg tror? Jeg tror at jeg er under angrep…

Som troende står vi hele tiden i en kamp, men det er tider der vi angripes ekstra hardt. Det er ikke alltid like lett å finne ut at det er det som skjer fordi vi ofte tenker at vi bare er slitne, at vi trenger litt koselige opplevelser, at vi trenger litt fri. Men ikke glem at du står i en kamp der en er ute etter å frarøve deg gleden, troen og håpet. Her er enkelte kjennetegn på åndelige angrep (selvsagt kan de være andre ting også, men be Guds Ånd vise deg årsaken til hvorfor du kjenner på disse tingene, om det er slitenhet, angrep, sårethet eller annet)

  1. Åndelig dvaskhet:
    En av hensiktene med åndelige angrep er å frarøve oss gleden ved å tjene Gud. Mister vi gleden mister vi også iveren etter å være i hva Gud har kalt oss til. Det er en ting å gjøre tjeneste utav plikt, noe annet å gjøre det fordi vi ønsker. Finner vi ikke glede i å studere Guds ord, bruke tid med Herren og tjene Gud og andre, kan det være fordi vi er under angrep (eller fordi du bevisst har trukket deg bort fra Guds nærhet).
  2. Utmattelse
    En  unormal trøtthet både i kropp og sinn kan være tegn på angrep. Ofte forbinder vi dette med at vi har opplevd tunge tider, men samtidig vet vi innerst inne at «det kan ikke bare være derfor». Sett utfra omstendighetene vi er i, skulle vi ikke oppleve en slik fysisk, psykisk eller mental trøtthet. Akkurat det merker jeg ekstra godt for tiden, jo det er forståelig at jeg er utslitt, men ikke på dette viset… det jeg opplever nå kan ikke forklares utfra hva som har skjedd i det siste. Opplever du uforklarig utmattelse på ett eller flere omtråder? Det kan være pga angrep. Husk: Vi er ikke bare åndelige vesener, vi er kropp og sjel også,  og angrep kan påvirke hele oss.
  3. Jeg-har-ikke-hva-jeg-trenger-syndromet (eller:Mangelsymptomer)
    Jeg vet ikke om  du har opplevd det, men jeg har hvertfall mange ganger. Jeg har visst at det var Gud som sa jeg enten skulle gå inn i en oppgave eller at jeg skulle gjøre noe og og når jeg gjør det så opplever jeg at alle ressurser jeg hadde renner ut i alle kanter. Så der sitter jeg og skal gjøre noe, men mangler hva jeg trenger for å gjennomføre. Vi tenker ikke alltid over at det at våre ressurser forsvinner ut i sanden kan være del av et angrep, men tenk litt videre. Hvis djevelen får deg til å fokusere på omstendighetene og dine mangler, vil han klare å få deg til å ta blikket bort fra Gud og troen i ditt hjerte vil byttes ut med tvil, frustrasjon og motløshet, ikke sant? Hvis du, som meg, opplever at det er «tomt i banken» selv om du vet du skal noe, ikke la det ha ditt fokus, legg det fram for Gud i bønn og skap en forventning i ditt eget hjerte:»Gud, jeg vet du sa jeg skulle dette, og jeg gleder meg til å se hvordan du vil ordne dette»
  4. Personlig tid med Gud reduseres
    Ofte når vi er under angrep så blir vi ubevisst fanget opp i andre tanker. Tid til å lese Bibelen, tid til bønn og tid til fellesskap med andre må vike plass fordi vi ikke «føler for det» lenger. Det er tungt, det er vanskelig, det er tørt, det er lite givende… Ikke la det lure bort fra ordet, bønnen og fellesskapet, du trenger det enda mer i slike tider. Kanskje får du ikke de store aha-opplevelsene og de gode følelsene, men ditt indre menneske får mat og styrkes.
  5. Svin på skogen retunerer hjem
    De gamle uvanene, de dårlige tankene, de ting du trodde du hadde overvunnet… plutselig står de der på døra de og banker på for harde livet. Inn vil de, og de prøver å overtale deg til å slippe dem over dørstokken. Du fant trøst og hjelp i dem tidligere, men du vet nå at de er ikke bra. Når du står under angrep vil endel av de gamle ting komme tilbake og prøve å overtale deg til å gå inn i gamle mønster eller uvaner. Vær obs! hvis du opplever dette skjer.
  6. Du føler at ingenting nytter
    Når mye går galt rundt oss vil vi dessverre fort tenke at dette klarer jeg ikke det er håpløst, jeg er ikke sterk nok… Omstendigheter som stormer og ting som raser sammen rundt oss truer med å sparke beina rundt oss. Og det er nettopp det djevelen ønsker, at vi skal snuble, at vi skal fokusere på omstendighetene, at vi skal bli frustrerte og til slutt føle for å gi opp. Han vil ha oss ute av spill, han vil få oss til å gi opp kampen og til å tvile på Guds løfter. HUSK: At vi lever ikke etter det synlige, men av tro. Vi trenger ikke miste tro fordi omstendigheten er vanskelige, Gud er over alt og alle og i Jesus har alle Guds løfter fått sitt ja og sitt amen.

Om du opplever angrep så husk dette: Gud skapte deg og han kjenner deg, ja han kjenner ikke bare deg, men han visste om de stormer og angrep du kom til å møte. Gud har lagt ned i deg de evner du trenger og du har tilgang til de ressurser du trenger i Kristus. Du er skapt for ditt liv og dine opplevelser og i Kristus kan du være mer enn en overvinner. Samtidig må du huske å pleie det nære fellesskapet med Gud. Han er en kjærlig og omsorgsfull Far som aldri forlater eller svikter deg. Ta til deg av Guds ord og husk å pleie fellesskapet med andre troende. Vi trenger andres støtte, omsorg og bønn når vi er under angrep, vi trenger at andre kjemper ved vår side (og noen ganger når vi er for slitne selv, at de kjemper for oss).

Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8:33-39)

7 kommentarer om “når angrepene setter inn…

Legg til din

    1. tror ikke det er bare meg som glemmer dette innimellom og trenger en påminnelse… Tenker at det kanskje kan gi andre en aha! om hvorfor ting er som de er for tiden, og så snart vi slipper trollet ut av eska blir alt litt enklere (og etterhvert vil jo også lyset få det til å sprekke å bli borte)

      Guds fred og velsignelse dyrebare søster,
      og kjempeklem 🙂

  1. Snakk om å treffe spikeren på hodet! Den hverdagslige «kampen». Men, du, vi er jo bare mennesker, vi er ikke ufeilbarlige, tror mange ganger vi kan være for strenge med oss selv. Det kan bli viktig å få påfyll av både det ene og andre, da er jo et godt fellesskap til stor hjelp, som du skriver.
    Djevelen er på jorden i aller høyeste grad, det er bare å se rundt seg, han gjør alt for å få oss til å synde. Vi blir prøvet hele tiden, ikke minst i det hverdagslige. Kan noen si; «jeg har aldri blitt skuffet, irritert, sinna, bedrøvet, lei meg»? Det tror jeg ikke.
    Poenget er at det går over og i de fleste sammenhenger ser vi etter en tid at det var nok ikke «så viktig» eller «ille». Vi skal jo erkjenne overfor Gud at vi er syndere, for vi er jo det, men fordi du tror på Han skal du få tilgivelse. Det betyr ikke at vi kan gi etter for alle «angrep», fordi, vi skal etter all vår forstand leve etter Gud’s lover. Å gjøre vårt beste er godt nok.

    Takk for at du satt fokus på dette, det er lett å glemme at «kampen» foregår hele tiden og spesielt i det daglige.

    Guds fred og god sommer til deg og dine!

    1. Utrolig hvor raske vi er til å glemme at de fleste angrep kommer mot oss i det hverdagslige, i de nære og kjente ting, oppgaver og relasjoner. Men, det er jo her de fleste av oss lever mesteparten av livet, ikke sant?

      Vi er mennesker og vi vil feile, men som du sier- vi skal ikke bruke det som unnskyldning (jf. synde på nåden), men heller som en erkjennelse om at «Gud, jeg trenger deg, jeg virkelig trenger deg!». Som du sier er det stadig ting som prøver å vippe oss av pinne og få oss bort fra Herrens nærhet. Vi må være på vakt (bevar ditt hjerte), men vi skal ikke gå rundt og være fryktsomme (Gud gav oss ikke fryktens ånd).

      Jeg tror at mange ganger vinnes de fleste kamper i stillhet og tillit, vi lener oss til Gud og ber om nåde, beskyttelse, visdom, styrke og hjelp. Det er forunderlig hvordan ting en dag «plutselig» snur og vi merker fred og glede vender tilbake i hjertet. Jeg tror at det ikke er tilfeldig, men at vi har stått støtt og at vi har overvunnet det vonde ved en barnlig tillit til Guds godhet, trofasthet og hjelp.

      Vi kan ikke annet enn å gå i den styrke vi har og gi vårt beste, samtidig skal vi erkjenne at Gud må vinne kampen for (gjennom) oss og vi må være åpne for å la hans skikkelse vinner mer og mer fram i oss. Vår tillit til Guds ord og løfter prøves stadig og gjennom det vil vår avhengighet til hans nåde og kraft styrkes. Vi opplever igjen og igjen hans trofasthet da Gud er med og Gud er nok.

      Takk for alle de gode og varme kommentarer du har lagt ned de siste dagene, jeg har ikke fått svart på alt, men vit de er lest, verdsatt og takket for.
      God sommer og Guds fred og velsignelse over deg og de du har kjær!

  2. Som troende er vi, siden den dagen vi tok imot Kristus, i strid. Det kan virke som alle andre kommer lettere gjennom livet enn jeg. Og jo mer man tar Kristus på alvor, jo mer blir man også ett mål for satans onde piler.

    Vi bor jo i det intelektuelle Norge, hvor alt måles utifra hva man ser med øynene. Og det åndelige kreves tro for å se.Da jeg var i Filippinene og forkynte evangeliet for mange år siden, så merket jeg at folket i jungelen hadde en helt annen forståelse av de usynlige tingene enn hva vi her på Bjerget har. Selv de som ikke kalte seg kristne.

    Eks. en sykepleier ber inn en helfrelst mann til en institusjon i Oslo for psykiske syke. Og da han kommer inn, så samler alle pasientene seg om denne mannen og begynner å si mye rart. De reagerer på den kristne.. Sykepleieren blir forferdet, fordi dette har aldri skjedd før. Ingen tvil om at mennesker som vi setter under psykisk pleie faktisk er plaget av onde ånder, og de trenger Jesus og befrielse så blir de en helt annen person.

    Altså, det vi kaller prsykiske syke, kan godt være ett annet ord for demoner som sitter i sjelen. Og demoner kalles ved navn. Eks. en ånd kan hete angst. En person som går rundt med frykt for enkelte ting sånn at den mister kontroll, har en ånd i seg. Når man mister kontrollen over visse følelser som til tider bare bærer følelsene våre av sted, så kan det godt være onde ånder.

    Jeg pratet med en kristen som sliter med visse psykiske ting. En normal vanlig traust kristen. Og han hadde vært i USA med sin kone, og det hadde på alle mulige måter vært en fin tur. Men på veien hjem i flyet, så slo følelsene seg helt amok og han skyldte på «at den onde prøver seg». Min erfaring og hva jeg tror er at denne ånden sitter inni sjelen, i hans følelsesliv, og derav kan den skjule seg over lengre perioder, ja mange år, og plutselig kan den dukke opp og gjøre livet ditt til ett lite helvete på jord.

    En kristen har 2 ting som den bør være oppmerksom på: Yttre angre, og indre angrep. Angrep utenfra kan være tøft, men er man fri på innsiden, så er det også enklere å vite hva det er og forsvare seg.. Men indre angrep, kan være så mye verre, fordi det sitter i følelseslivet og man mister fullstendig kontroll. Man mister lysten til å be, søke Gud, lese bibelen og blir rett og slett satt ut.

    Hvordan kan man skille mellom det? Jo, er det tvang så er det onde ånder, er det kjødet, så kan man vende seg bort fra det.

    Hvorfor jeg skriver om det, er fordi dette er ett vanlig problem blant kristne, også i dette landet, og derfor kan fine kristne plutselig falle ut i verden, eller begå synd, ekteskapsbrudd, etc. etc. fordi man har indre byrder man ikke blir fri fra.

    Da jeg selv søkte hjelp fra så mange mennesker, så var det ingen som kunne hjelpe meg. Jeg gikk frem til forbønn, jeg sukket ut min nød, jeg søkte hjelp hos åndelige mennesker, jeg fikk profetier etc. etc. men aldri hjelp til å finne en løsning. Det var skremmende at så mange «åndelige» mennesker ikke visste løsningen, og da det de sa så at det ikke hjalp, så ga de meg opp. Så det ble en strid som varte i over 20 år, hvor jeg i de dårlige periodene falt i mange ting som jeg angret veldig på. Jeg kunne lese bibelen, og Ordene stokket seg fremfor meg. Jeg klarte nesten ikke å be, nesten ikke å lese Guds Ord.

    Men så sendte Herren meg til ett menneske, og også ved takk av Cecilie som ga profetiske ord og dyttet på meg i rett retning, så fikk jeg hjelp. En hjelp som varte i over 3 år. Og jeg er nå fullstendig befridd, og har fått igjen min forstand.

    Dette er noe menigheten er nødt til å innta og få åpenbaring for, ellers kommer det aldri til å bli vekkelse. Vekkelse er avhengig av helliggjørelse og det å kunne hjelpe folk med deres byrder. Om mennesker går på møter og ingen vill hjelpe dem eller de opplever at de ikke får noe så de kommer seg videre, så dropper folk ut eller blir bare benkefyll på møtene.

    Måtte Herren åpenbare det som den første menigheten visste godt om og som de levde i. Takk Jesus!

    Ellers kan man lese boken, for de som er interessert, om befrielse i boken «bryt deg vei til frihet» med Powell : http://www.kairos.no/public.aspx?pageid=75078. Dette er det største mangelen i åpenbaring bland de kristne i Norge. Og burde leses av enhver bønnegruppe, menighet og enkeltroende. Ellers ble boken solgt først på stevnene i Sarons Dal i sin tid. Dette er en god og sunn form for kristendom.

  3. Kjære du!
    Takk for viktig påminning!!
    For meg er Fiendens mektigaste våpen at han så lett får føre meg under trellekåret igjen. Jesus har sett oss fri som Paulus seier i Gal.5:1, men det er så lett å kome inn i fordømmelse og byrje å tenke og ta avgjerelsar ut ifrå frykt. Der er mi slagmark. Spessielt når eg er sliten og svak. Det vert vel aldri slutt på angrepa. Og difor er det så sterkt når vi kan hjelpe kvarandre med påminningar og oppmuntringar til å halde fast på det gode uansett kor mykje feil vi gjer. At vi er Hans høgtelska barn uansett kva fienden prøver å fortelje oss! Takk for deg!
    » Du er go, du» 🙂
    Klem Sol

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: