endelig fordi nå sover guttene, og endelig fordi i morgen er det mandag…
men sånn egentlig er det jo hodet mitt som sier dette,
ja og kroppen en smule da!! For den er sliten og gleder seg til å sove i morgen formiddag…
kjente på en sånn enorm sorg i mitt indre i dag-
vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det heller…
For det var en dyp sorg over hvor kort jeg var kommet i modning
og over hvor lite enkelte av åndens frukter var virksomme i mitt liv…
I dag har vært en dag tålmodigheten har tatt slutt mange ganger-
og det har vært en ståkete dag.
Guttene veldig skiftende i humøret og i god trass,
og jeg med min litt dårlige form og i tillegg meget manglende tålmodighet…
Tilslutt fikk jeg nok og lot jeg dem styre i stua
mens jeg gikk og la meg ned å senga noen minutter for å slappe av i hodet og be…
Ogdet var da det ség bare mer og mer på…
sorgen…
sorgen over at jeg gikk så i meg selv, i egen kraft, i mitt gamle selv-menneske, i kjødet,
og ikke klarte la åndens frukter virke i mitt liv.
Ikke klarte å være i Ham…
Jeg merket skikkelig at dette er kamp i kjødet, dette er ikke ‘bare’ meg…
men at jeg var totalt uten den nåde og kjærlighet jeg skulle hatt med meg inn i disse situasjonene…
Etter en tid med tanker og bønn kom guttene og krøp opp i armene mine- og vi lå og koste litt…
skulle jo vært perfekt å si at resten av dagen gikk bra…
men det gjorde den da ikke!
Men den gikk bedre, og jeg merket det var lettere å bevare tålmodigheten lengre i situasjonene utover dagen,
og at jeg var mer rolig og avbalansert!
Det hjalp å kjenne på sorgen og la den virke-
for den virker en sterkere lengsel etter å komme nærmere Gud,
mer under åndens renselse og kraft,
etter å vokse i Ham.
For i meg selv er det lite godt!
Dette er jo denne dagen ett godt eksempel på!!
Men siden jeg kan være i Ham, er det håp!
Takk Gud for det!!
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)