Den bærende kraft

Mang en gang vil opplevelsen av å få beina slått vekk under seg dukke opp, og dette gjelder oss alle.
Plutselig skjer det helt uventede ting inn i våre liv eller i våre omgivelser som gir oss denne opplevelsen/følelsen.

Et samfunn kan rammes av ulike typer ulykker, dårlige økonomiske tider, økende kriminalitet, økende antall omsorgssviktsaker og mye annet
En familie kan rammes av tragedier som tap av kjære, jobb, hus, ekteskap og mye annet.
Ett enkeltmenneske kan stå igjen og føle seg som nettopp det- kun ett enkelt menneske- som konsekvens av tap av kjære, ekteskap, jobb, relasjoner, økonomi, egen helse og mye annet.

Mangt kan møte oss her i livet, og vi vet aldri helt hva som møter oss rundt neste sving; om det er en vanlig hverdag, en hverdag fylt med ekstra gleder og velsignelser eller en dag der plutselig beina slås bort under oss.
Hvordan skal vi da forholde oss her i livet når vi aldri vet hvamorgendagen vil bringe? Skal vi:
1. Leve i forventning om det beste men frykte det verste, slik at vi alltid er forberedt uansett hva som møter oss?
Eller si som jeg gjorde da lærer og sensor spurte meg om hva jeg trodde selv før jeg fikk karakteren min i muntlig samfunnsfageksamen;
‘jeg regner med 4, håper på 5 og drømmer om 6’!- med andre ord:
2. Forvent en vanlig hverdag, håp på en ekstra glede eller velsignelse og skulle alt hell slå til får du en prima dag?
Eller skal vi si slik de med halvtomme glass sier;
3. Forbered deg alltid på det verste, og skjer det noe godt er jo det ett ekstra pluss??

Jeg vil ikke anbefale noen av disse 3 måtene å forholde seg til livet på, for ingen av dem er bibelske…ingen av dem stemmer med Guds Ord. Vi skal dermed heller ikke tillate en slik holdning til morgendagen og livet styre oss. Men hvis ingen av disse er riktige, hva er da riktig innstilling å ha? Vi begynner med noen punkter som siernoe om hvordan vi skal forholde oss til enkelte sider av og utfordringer i livet, så oppsummerer vi litt tilslutt…

Guds Ord sier gjentatte ganger at vi ikke skal frykte, og at "frykt er ikke fra Herren". ‘Kuren’ for å bli fri fra frykt er å "atter bli fylt av Ånden" for den "fullkomne kjærlighet driver frykten ut" og "Gud er kjærlighet".
(nb! ‘kur’ ref bl.a. til 3T- Ting Tar Tid)

Lev ikke i gårsdagen eller i morgendagen, men i dag. Bibelen sier at "hver dag har nok med sin egen plage".Vi lever kun her og nå, og det er her hovedfokuset skal være. Hva kan jeg gjøre i dag? Ordet sier "gårsdagen er forbi" og "husk ikke på de første ting, tenk ikke på det som var før"- vi må gå igjennom og bli ferdige med ting fra vår fortid, så vi står fri til å leve i dag og ikke i gårsdagensplager og sår. Samtidig skal vi heller ikke leve i frykt for hva morgendagen kanskje vil bringe, for Ordet sier "vær ikke bekymret for morgendagen".

Framtiden din bringer mye godt! Gud sier Han har "tanker om fred, og ikke noe ondt.Jeg vilgi dere fremtid og håp" og Han er "den samme i går, i dag og til evig tid". Vi skal "strekke oss mot målet", mot å vokse i det Gud har for oss, å modnes i kall og gjerninger; men vi skal legge bekymringene for fremtidens omstendigheter hos Ham, og heller "styrkes med kraft i det indre menneske". Vi skal tross alt få "vandre i ferdiglagte gjerninger" og vet at Herren "har vært en tilflukt for meg, ett mektig tårn mot fienden", og det vil Han fortsatt være!!

Vi vet samtidig at Jesus har sagt at har de forfulgt Ham, vil de også gjøre det med oss. Men dette er en annen lidelse og motgang enn vi vanligvis tenker på; men lever vi overgitt Gud og Hans kall og vilje, må vi forvente det. Men viskal "glede oss" i dette, vi vil merke at "herlighetens og Guds Ånd hviler over oss".

Kort oppsummert: Vi skal ikke frykte, vi skal ikke leve i gårsdagens plager eller i frykt for morgendagen- men i dag! Vi skal strekke oss mot Guds kall og styrkes i det indre menneske. Vi har en framtid fylt med håp og fred i sikte, samtidig må vi regne med å ‘lide som Kristi tjener’.
Hvor etterlater alt dette oss? Hva skal egentlig være vår "bærende kraft" i livet? 

Jo at vi skal ha vår tillit og identitet i Herren, at vi skal tro på løftene og stå på Ordet selv om vi enda ikke ser det, at vi skal være Guds øyentjenereog ikke menneskers, og viktigst at "for meg er livet Kristus".

Hvorfor er nettopp disse punktene noen av de viktigste i den bærende kraft, vår livsinnstilling?
Fordi: Har vi tillit til Herren- vet vi at Han har kontrollen i alle ting. Har vi vår identitet i Ham, går vi i Hans kraft. Tror vi løftene og Ordet- vil vi se det bli virkelig i det synlige, for Guds Ord er levende og virksomt, og det utfører alltid det det er sendt ut for. Er vi Guds øyentjenere vet vi at vår vilje blir mer likedannet Hans fordi Han og Hans Ord er virksomt i våre liv.Og er Kristus livet for meg- hva skal jeg da frykte? siden Han allerede har overvunnet alt!! Da kan vi leve i sannheten som eldstegutten min på 5 1/2 uttrykker så flott: Jesus kan alt Han! Også dette!

Vi kan også hvile i løftet om at Han er med gjennom alle ting. Og kommer det tider der vi ikke klarer å gå veien med egne bein- fordide putselig ble slått bort under oss- kommer Han og løfter oss opp i sine armer og er fortsatt vår bærende kraft. "Midt i all deres trengsel, var det ingen trengsel, for Hans Åsyns Engel frelste dem. I Sin kjærlighet og Sin medlidenhet forløste Han dem. Han løftet dem opp og bar dem alle dager fra den første tid" (Jes.63.9)

Så det riktige spørsmålet om rett livsinnstilling er nok ikke "Hva er din bærende kraft i livet?" men
HVEM er din bærende kraft i livet?

One thought on “Den bærende kraft

Add yours

  1. Jesus var både Menneskesønnen og Guds Sønn. Han var det ultimale menneske, Lovens oppfyllelse, og formålet med Israels barn og dermed av mennesket. Og samtidig var han ett med Faderen, ren og hellig, Guds enbårne Sønn. Han var samtidig Guds lam og Løven av Juda. Likeledes er det med vår tro: Vi tror på kjærligheten og på våre gode gjerninger. Vi tror på Sønnen av det vi gjør, forstått som formålet med oss og livet av våre handlinger. Og samtidig tror vi på Gud og på Guds ivaretagelse av oss. Vi tror på Guds enevelde. Således vil vi elske våre neste som oss selv. Og vi vil frykte og elske Gud. Samtidig. Der er altså materiell tro. Og der er ideell tro. Kraften i våre liv er visselig troen på Jesus, men troen på Jesus er dobbelsidig. I våre dager er der knapt noen materiell tro lenger. Der er en slags tilbedelse av Messiasskikkelsen, men der er ikke lenger noen frykt for Herren. Frykten for Herren får oss til å skjerpe oss og å handle i tro på vårt eget virke som av Gud. Frykten får oss til å virkelig konsentrere oss om resultatet og livet av våre handlinger – av Sønnen av våre gjerninger. Gudsfrykten nærer vår materielle tro. Således vil jeg hevde at gudsfrykten er den bærende kraften i mitt liv. Gudsfrykten styrker troen min og gjør meg kjærlig. 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: