Når reisen blir lenger enn lang

Hva gjør man når man er tørre ben og sjela føles ut som den er tørket opp til støv som blåses bort i vinden? Når reisen gjennom ørkenen ikke har gitt en oase på mange mil og man føler man ikke bare svinner hen, men er i ferd med å forsvinne? Når reisen er lengre enn lang og det ikke er noe endring i sikte? Når ørkenvandringen strekker ut og vi er forbi oss selv? Når de dråper av glede og håp man hadde er tørket inn og man føler man har ingenting å gi til andre? Når man er der at selv om man ikke søker døden så lengter man bare hjem, hjem til Gud. Jeg stoler på at Gud er den han sier han er og vil gjøre hva han sier han vil.

Hvor ville jeg vært uten Guds kjærlighet?
Hvordan skulle jeg kunne stå uten hans nåde?
Hvordan skulle jeg klare dagen uten hans styrke?
Jeg stoler på ditt navn og dine løfter Gud,
din nåde vil berge og bevare meg.

Man skal ikke lese langt i Bibelen før man finner mennesker som går gjennom skikkelig tøffe tider i livet der de opplever seg svake og ute av stand til å klare de oppgaver som er foran dem. De er mennesker som oss og de kjente på motløshet og svakhet, på manglende evner og styrke, på urolige tanker og uvisshet om hva som var riktig vei videre. Noen av dem søkte Gud og fant hjelp, andre ble egenrådige og ble harde i hjertene. Vi skal heller ikke lese mange biografier om store Gudsmenn- og kvinner for å finne ut at de møtte tider i livet der de ikke klarte, der de følte for å gi opp, der de stod alene og rådville. Noen av dem valgte å stole på Guds navn, nåde og løfter og ble tatt igjennom og ut i rikere  tider der de ble mer likedannet Kristus og så Gud virke mektigere gjennom dem, andre gikk bort fra Gud og søkte egne ting. Vi vil aldri forstå Guds veier, men i denne groteske verden med mye vondt og vanskelig, er det så uendelig mange små ting som vitner om godhet og nåde- både den midlertidige og den evige. Når dagene er tunge og nettene er verre, så ber jeg Gud gi meg øyne som ser og ører som hører alle de vidunderlige tingene- og også minne meg om at det er forsmak på hva som kommer.

Hva verden har å tilby av glede og forlystelse,
kan ikke sammenlignes med dine løfter Gud.
En dag skal tårer og sorg være borte
når jeg skuer inn i dine øyne og bøyer kne;
med ærefrykt tilber deg, du er hellig Gud.

Det er en egen tristhet, sårhet og sorg over det å ikke kunne være der for andre slik man ønsker. Det lille jeg klarer kjennes mindre enn smått ut. Det er flere jeg skulle ønske jeg kunne oppmuntre, trøste og være der for- for jeg vet de har tøffe tider, men jeg har ikke krefter til det. Det er flere jeg skulle ønske jeg kunne være medvandrer for, for jeg vet at de med villig- dog urolig- hjerte går gjennom sine tunge ting for å bli fri, men jeg har ikke krefter til å støtte, hjelpe og være er slik jeg ønsker. Det er flere jeg skulle si til at jeg er så takknemlig for deg, for at jeg får være i livet ditt, si at det at du innimellom velger tid med meg betyr utrolig mye, men jeg orker ikke. Så kjenner jeg på uro over at noen skal tro jeg velger dem bort fordi jeg svarer, skriver eller har kontakt med noen andre. Jeg ønsker å si ting, skrive ting, være der for flere enn jeg gjør, men manglende krefter gjør at jeg må velge hardere enn hjertet mitt liker- og det er sårt. Den jeg er føler så liten ut, det jeg gjør føles så smått ut, det monner liksom så lite. Jeg velger å stole på Guds løfter, at hva som er smått i mennesker øyne kan han velsigne og gjøre til overflod og at når jeg føler at jeg er blitt så liten som jeg er, så er han blitt større i meg. Jeg ber at selv om jeg ikke ser Gud så mye i hvem jeg er og hva jeg gjør, så ser og erfarer andre mennesker ham når de er i kontakt med meg.

Jeg føler jeg har lite å gi og ingenting er,
men jeg vet at du gjør under Gud.
Om det er bare småfisker og brødbiter jeg har,
så velger jeg å dele dem ut.
La mitt liv og mine ord alltid peke mot deg.

Mange ganger tidligere har jeg opplevd at i de tunge stundene kommer det plutselig himmelsendte lysglimt som bryter mørket jeg opplever og som omslutter meg med en omsorg og varme som er ubeskrivelig. I mitt mørke bringer Gud sin omsorg inn og viser meg at hans kjærlighet og nåde mot meg er ubetinget og urokkelig. Andre ganger har jeg opplevd at midt i stormen griper Gud inn og stiller mitt urolige hjerte, stormen raser like kraftig rundt meg, men jeg har fått en fred i hjertet som ikke kan beskrives med andre ord enn Gud. I de tunge stundene er det en ting jeg sukker nesten like mye som «jeg trenger deg Gud» og «hjelp Gud», og det er «du er hellig Gud». For meg er ikke det å gi opp troen på Gud fordi om jeg har det skikkelig ille et alternativ, for jeg har fått ett glimt av Guds hellighet. Jeg har fått se en liten bit av hvem Gud er, og jeg vet at han er den eneste verdig vår hengivenhet, vår pris og vår overgivelse. Gud er hellig, han er over alt og alle, han er feilfri, mangler svakheter, er perfekt. Han er mektig majestet og utstråler en renhet og kjærlighet vi ikke kan begynne å fatte og begripe en gang. Gud er hellig og han sier jeg også skal ta del i og leve i hellighet fordi jeg er hans jente. Ikke en hellighet som bare gjelder de moralske og etiske sidene ved hvordan jeg lever livet mitt og styrer hverdagen min, men en hellighet som gjør at jeg likedannes Kristus fordi jeg velger å leve i trofasthet mot Gud, overgivelse til hans nåde og kraft og fordi jeg ønsker og velger å adlyde ham. Fordi jeg vet Gud er hellig og fordi jeg ønsker å være med ham, må jeg la Kristus bo i hjertet og gi ham råderetten over meg, for det er Kristus i meg som er den hellighet jeg søker etter, ikke egenrettferdighet og gjerninger. Og i de tunge stundene, så ber jeg Gud om nåde og hjelp til å stå i dette, at han ikke bare må gi meg kraft til å klare det, men at han må fortsette å virke frem og styrke lysten til å se ham mer som han er.

Gi meg av din styrke Gud, for jeg er svak.
Bær meg i dine evige armer, for jeg klarer ikke mer.
La ditt håp, din glede og din fred
bryte mørket og på ny velle fram fra mitt indre.
I denne tunge stund så venter jeg på deg.
Du Gud, du er hellig, hellig er du.