Gud er trofast

Da jeg skrev sist på denne bloggen så trodde jeg det bare ville gå noen dager før formen ble bedre. Jeg har vært plaget med allergi i mai de siste årene, men aldri slik det var i år. Erfaringa mi tilsa likevel at bare det blir juni så blir alt bedre, men denne gang ei. Hva som vanligvis er min beste tid av året viste seg i år å være verre enn de tidligere dårlige vintrene. Jeg var slakt. Prøvde jeg meg på å være utendørs kunne jeg bare gå å legge meg etter 30 minutter fordi jeg da var så trøtt og sliten at jeg kunne ikke være på beina. Uker og måneder ble tilbragt i seng eller sofa, hvis ikke jeg halte meg ut av sofaen for å lage middag før jeg ramlet ned i sofaen igjen en time eller to før jeg kunne spise. Det var forferdelig tungt, for prøvde jeg å lese så var det full sus og kirkeklokker i hodet etter to-tre linjer. Oppi det hele så startet yngstemann med kjøretimer, så var det litt bedre stunder ble det å hjelpe med teori (som han bestod på første forsøk) og også øvelseskjøring. I slutten av september bestod han oppkjøring på første forsøk, og helt ærlig, jeg var lettet ikke bare fordi han klarte det, men også fordi jeg slapp å ut med ham mer (selv om det var veldig fine stunder og vi fikk snakket om mye forskjellig). Det kom ei lita lette allergimessig i slutten av juli, nok til at jeg kjente at kjeven holdt på å protestere. Så da var det ett par måneder med tannlege, kirurg og inngrep. Da oktober kom kunne jeg plutselig være ute uten å bli for dårlig og jeg opplevde også at plutselig kjentes det ut som om kreftene doblet seg i styrke. Det høres veldig bra ut, men når jeg sier det gikk fra 5 % til 10 % så er det kanskje tydelig at jeg fortsatt er kjørt. Og ikke nok med det, det som tidligere var bjørkepollen-allergi og viste seg å være mange-typer-pollen-allergi i år, var ikke det eneste, jeg er plutselig allergisk mot enkelte medisiner og mat også. Å finne ut hva man reagerer på har ikke vært bare enkelt, men jeg vet mer nå, men får jeg i meg noe jeg ikke skulle kan jeg bli skikkelig dårlig i ett par døgn.

Så, det var kort de siste 7 månedene- men det er noe som har holdt meg oppe, og det er kunnskapen om Gud og hans ord. Gud er trofast er ei linje jeg ofte har tenkt på, og den har bragt mye trøst og hjelp. Det er kanskje uforståelig for meg hvorfor jeg skulle måtte gjennom denne perioden, men jeg vet at Gud har vært trofast gjennom det hele. Det er ikke kunnskapen om den sannhet som har holdt meg oppe, men den trofaste Gud selv har holdt meg oppe.

Når jeg sier «Gud er trofast», hva tenker du da?

Mange tenker bare på det i en ‘positiv’ sammenheng med at Gud vil være der for oss og hjelpe oss igjennom. Det bringer løfte om gode følelser, fred i sjel og hjelp til å nå en bedre dag. Men det er i hovedsak ikke slik jeg har tenkt på det. Gud er trofast i alt. Han er trofast i sin kjærlighet og barmhjertighet mot meg, men han er også trofast i sin hellighet og rettferdighet, og han er trofast i hvordan han tilretteviser meg og oppdrar meg. Han er trofast i å sende meg opplevelser som styrker og trøster meg, men også opplevelser som knuser min selvrettferdighet og egenvilje. Gud er trofast i alt han gjør, fordi han kan ikke fornekte seg selv.

Jeg derimot har ikke vært like trofast mot ham. Jeg har ikke tvilt på at han styrer alle hendelsene, ei heller at han virker noe gjennom denne tiden, men jeg har ikke vært så trofast i å feste blikket på Jesus og å tilbe Gud som jeg burde. Jeg var så sammensunket at det ble mest å hale seg gjennom dager, uker og måneder- å sukke mine korte bønner av takk, tilbedelse eller rop om hjelp. Jeg har sviktet ham, men han har aldri- og kan ikke- svikte meg.

Gud er èn. Vi tenker fort på den treenige Gud som er tre personer i ett vesen, men det er ikke det jeg sikter til. Jeg tenker på at Gud er enkel i essens. Ikke enkle som i ukomplisert, men som bare ‘en del’. Du kan ikke skille ut Guds hellighet fra hans rettferdighet, ei heller hans barmhjertighet fra hans vrede. Gud er èn. Og det har påvirket hvordan jeg tenker på sannheten om at Gud er trofast, for det betyr at Gud er trofast både i sin kjærlighet mot oss, men også i sin rettferdighet. Han er trofast i sin oppdragelse av oss, men også i sin nåde mot oss.

Vi møter alltid alt Gud er i vårt fellesskap med ham, for han er alltid alt, men samtidig så vet vi at det oppleves for oss som om at det er spesielle sider av ham vi får en sterkere møte med enn andre. Det er fordi Gud møter oss som skrøpelige individ som ikke har evne og kapasitet til å ta inn hvem han er, samtidig som han møter oss der vi er. Men om Gud møter oss der vi er, så betyr ikke det at han møter oss etter hva vi føler vi trenger, men etter hva Han ser er best for oss. Derfor kan vi også i vanskelige tider oppleve Gud som en Far som korrigerer og som en rensende ild, og ikke bare som en trøstende far eller oppmuntrende broder (Jesus er vår bror). Gud har vårt beste for øyne, og selv om hans ser våre følte behov, så handler han i trofasthet mot oss (og det skal vi være glad for).

Vår Gud er trofast! Han vil aldri svikte eller forlate oss, han vil være med oss alle slags dager og han vil være vår kilde til både liv og glede, visdom og kunnskap, fred og styrke, barmhjertighet og oppmuntring. Men, vi må aldri glemme at Guds trofasthet er hans hellighet er hans rettferdighet er hans nåde er hans uforanderlighet er hans barmhjertighet er hans vrede mot synd er hans makt og… Gud er trofast i alt han er og gjør, og samtidig som det skulle bringe stor styrke og trøst til vårt indre, burde det også bringe en alvorspreget påminnelse om at vi er kalt til å leve trofast mot hans ord og verk.

Er vi troløse, så er han trofast,
for han kan ikke fornekte seg selv.

2.Tim.2.13

Jeg har skrevet endel innlegg på den andre bloggen ifm advent/jul. Tanken er å skrive ett hver dag, men jeg vet av erfaring at det ikke alltid blir som jeg ønsker, så jeg sier ‘hvis Gud vil’ blir det daglige innlegg til julaften. Du finner dem på advent 2023 hvis du er interessert i å lese (de kommer opp med siste innlegg først for så å gå bakover)