Hvorfor prosjektet «SAMMEN»

dav

For noen uker siden gikk jeg en dag og sukket litt over hvor lite jeg kan bidra med, jeg ønsket sterkt å kunne gjøre mer for å være med på å spre Guds Ord og å hjelpe mennesker som trengte det. Og jeg ba: Gud, hvordan kan jeg gjøre mer? og fort kom tanken «håndarbeid» opp i tanken min. Min første reaksjon var: Nei Gud, jeg har da aldri tatt betalt for noe i hele mitt liv! (etter som jeg kan huske) og jeg likte absolutt ikke tanken på å skulle lage noe og så ta betalt for det. Jeg måtte gå noen runder med meg selv og gikk med på at hvis det var Guds løsning på mitt ønske, så greit nok. Så var neste bønn: Men hva skal jeg lage? og det begynte å demre noen tanker om handlenett og slikt. Dagen etterpå så får jeg en mail med et supertilbud på garn, og jo da, bomullsgarn slik jeg tenkte å kanskje bruke. Jeg merket av alle de pakkene jeg kunne tenke meg (tenkte at 100 nøster måtte da holde) og lukket dataen. Hvis dette er hva du mener Gud, så la det være igjen av disse når jeg i ettermiddag ser på det igjen. Tanken om handlenett og slikt utviklet seg og tok mer form, og da jeg på ettermiddagen åpnet bestillingssiden igjen så var alle, med unntak av den fargen jeg var usikker på, der fortsatt. Så jeg sa: Det får gå da Gud og sendte inn bestilling på 110 nøster (jeg betalte heller for en pakke ekstra med garn enn porto 😉 ). Og så var det å vente på garnet og mens jeg ventet ba jeg mer. Gud, du må vise meg hva, og hvordan, og du må ordne med mennesker som vil støtte dette.

For 5 uker siden kom garnet og siden vi hadde ett par aktive dager her fikk jeg ikke begynt med en gang, men så var det å sette seg ned å finne på noe å lage. Det ble et par litt rare forsøk og jeg fortsatte å be om hjelp (jeg tror ikke Gud sitter og hekler, men jeg vet han kan det bedre enn meg og er både mer kreativ og praktisk) og plutselig så heklet jeg opp tre forskjellige ting som faktisk var veldig greie både i fasong og størrelse. Mønstrene ble skrevet ned og de ble værendes som de var fra de første forsøkene (med unntak av en finjustering i det ene). Jeg begynte på den ene garnpakken og fortsatte videre, en uke eller halvannen uti det hele kom tanken om at hvis jeg skriver ned mønstrene så kan de også selges til inntekt for prosjektet, og slik ble det.

Men så var det en nesten viktigere ting som jeg gikk og tenkte på og spurte Gud om, hvordan skal pengene videreformidles? Rundt meg var det kokhett (tørketiden) og trærne hadde begynt å få gule blader selv om vi bare var i slutten av juli. Og jeg tenkte på hvordan vi her jeg bor det siste året hadde fått oppleve mye av naturens ødeleggende krefter gjennom fjorårets flom, vinterens store snømengder og nå en tørke som vi må tilbake til slutten av 40-tallet for å finne maken til. Og jeg tenkte, du hvor heldige vi er som bor her når vi opplever slikt! Tenk hvis dette var i et annet land, i et fattig land, og de opplevde dette. Vi er så rikt velsigna og ser det ikke en gang, men for oss er ikke slike ting de største problem, vi har fortsatt tak over hodet, klær på kroppen og mat å spise, men det er faktisk ikke normalen i mange andre land. Så derfra kom ønsket om å – i tillegg til bibler- bidra til å hjelpe kristne som lever i fattigdom og som rammes slik vi har blitt (men som opplever konsekvensene som mer alvorlige og også livstruende). Derfor gikk jeg for organisasjonen Gospel for Asia (GFA).

SAMMEN; i Kristus, for andre
Prosjektet fikk navnet «SAMMEN» fordi dette er ikke noe jeg gjør alene, det er kun gjennom å dra i fellesskap det blir mulig. Vi er som kristne kalt til å leve våre liv sammen, og i Kristus skal vi være ett. Sammen- kan vi hjelp til de som trenger det. Sammen- kan vi støtte trykking og spredning av Guds Ord.

Jeg gikk og tenkte endel over det med å sammen hjelpe andre og at det er et av de kall vi har. Jesus sine ord ved dommen var i tankene mine mange ganger.

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ (Matt. 25:34-40)

Spesielt ordene «en av disse mine minste» ble gående igjen i tankene mine. Mine minste, er det ikke de som hører til Jesus som er hans (minste)? Er det ikke da slik at vi skal ha en spesiell omsorg for de av våre trossøsken som lider eller opplever vanskeligheter? Vi skal hjelpe alle mennesker, men vi skal ha en spesiell omsorg for våre trossøsken. Og det er hensikten med dette prosjektet, både å spre Guds Ord og å hjelpe våre trossøsken.

Det var kortlangt om bakgrunnen for dette prosjektet. Ønsker du å vite mer om de ting som er laget opp og andre praktiske ting kan du klikke deg inn HER, mens bestillingssiden finner du HER.

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: