Torsdagskvelden forrige uke satt jeg i sofaen- smilte, tenkte at jeg kjenner godt at jeg lever ja! og Takk Gud for at jeg lever! Guttene og jeg hadde onsdagskvelden blitt invitert på mat og lek torsdag etter middag, jeg sendte en kort bønn til Gud; Skal vi dette? Jo, vi skulle…. Da må Du gi meg styrke Gud, sa jeg og sendte ja vi kommer tilbake. Hvorfor den bønnen? Ikke det at jeg trengte ekstra guddommelig styrke til selve besøket, det var bare kos! Men jeg hadde lånt bort bilen før invitasjonen kom… noe som betydde vi måtte sykle… Greit nok det, med unntak av ME’n og at jeg sånn til hverdags ikke klarer slike sprell, selv om det bare var 3-3,5 km hver vei- derfor: Gud skal vi?
Så der satt jeg på kvelden i sofaen, vi hadde hatt en kjempedag og jammen med klart å komme oss hjem også, til og med opp den kilometer lange bakken uten for mye klaging og sutring- gutta var gode!!! Slitne var de ved sengetid og sovnet fort og mor pladask i sofaen. Planer for kvelden, slappe av- for det var tomt for krefter nå! Så jeg løfter opp strikketøyet, og begynner… vel, det havnet fort tilbake i kurven igjen… for; jeg klarte å løfte det, men guri malla å VONDT det gjorde å strikke! (liten påminnelse, jeg har ikke frisk kropp! LOL :D) Og der og da måtte jeg bare smile og takke Gud! Takk Gud for at jeg lever! For jeg kjenner VIRKELIG at jeg lever! Kvelden ble kort og natta ett par timer lengre enn vanlig, men det trengtes!
Jeg har hatt samme tanke tidligere, også i kveld forresten… kroppen verker som bare det som resultat av å ha gjort mer enn jeg egentlig skulle. Noen ganger frivillig for at jeg og gutta skal kunne gjøre noe utenom det vanlige, andre ganger fordi jeg må (som 17.maifeiring med fullt hus etter skoletog- kjempekoselig dag forresten!). Tanken: Jeg kjenner virkelig at jeg lever ja! TAKK GUD FOR AT JEG LEVER! Jeg kunne fort ha klaget over at det gjør så vondt, at dette er ikke gøy, at jeg vil ikke dette… men det hadde ikke hjulpet, jeg ville bare blitt verre. Men den andre innstillingen: Jeg kjenner at jeg lever! Takk Gud! har alltid bragt med seg smil, glede og takknemlighet, og fornyet styrke og tro på at en dag vil ting være bedre.
Det nevnes ofte i Bibelen at vi skal takke og prise Gud. Vi trenger ikke takke for alt det vonde, men vi skal takke alltid. Gud forandrer seg ikke, Han er den samme gjennom alle ting og tider, alltid verd vår lov og pris! Vi har alltid noe å takke for, vi kan alltid prise og love Gud- velger vi dette? Velger vi å «Gå gjennom hans porter med takkesang, inn i hans tempelgårder med lovsang.»? Valget er vårt… hvilken innstilling har vi når vi kommer framfor Gud i bønn? Det er så lett å komme sutrende og klagende, å slenge bønnebegjær og nød i fanget Hans, men kommer vi også med takk og pris?
(Bare så det er sagt, vi skal være ærlige framfor Gud om sorg, smerte, nød og fortvilelse- vi skal bringe alle bønnebegjær og behov fram for Gud, og vi er til tider under så hardt press at vi føler helvetet selv prøver dra oss inn… Men vi velger alltid selv hvilken innstilling vi vil «angripe» dette med, med hvilken hjerteholdning vi vil komme fram for Gud. Vi kan til og med i de mørkeste og tøffeste stundene velge å takke og prise Gud for hva Han har gjort for oss og hvem Han er. Det er en av tingene som vil bringe lys i mørket…)
La hyllingsrop lyde for Herren! (Salme 100)
«La hyllingsrop lyde for Herren, hele jorden! Tjen Herren med glede, kom fram for ham med fryd! Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han vokter. Gå gjennom hans porter med takkesang, inn i hans tempelgårder med lovsang. Lov ham og pris hans navn! For Herren er god, hans miskunn er evig, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.»
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)