Har jeg lov å velge lykke??

Dette er forholdsvis personlig,

så for de av dere som ikke liker den slags- er dere allerede advart!!

 

6. juli i dag, det de fleste ikke vet er

– min pappa har bursdag i dag

– det er bryllupsdagen min, det vil si- det skulle vært min 12 års bryllupsdag…

 

men det er liksom ikke helt noen av tingene…

for pappa brøt jeg kontakten med for ca 10 år siden, vi gir gaver ved jul og bursdager og det er det.

Vi snakker aldri med hverandre og har ikke treffest siden min farmors begravelse for nesten 4 år siden.

Og bryllupsdager feirer man ikke når man er blitt skilt,

men det er den første som er etter skilsmissen gikk igjennom november i fjor…etter nesten 11 1/2 år var det slutt…

 

Pappa har jeg ikke kontakt med da det var for mye i forholdet mellom oss to som vanskeliggjorde det så mye.

Jeg husker jeg brukte 2-3  dager på å ‘psyke’ meg opp for ett 2 timers besøk, og så 2-3 dager på å komme til hektene igjen.

Han var og er glad i meg, noe jeg er i han også- for Han er MIN pappa.

Men meg og han fungerer rett og slett ikke sammen.

Jeg vet det er mange valg jeg tok han aldri var enig i, og det fikk jeg også høre.

Dette gjorde at når vi var sammen, var det ikke godt- og det ble en overflatisk kontakt av plikt.

Jeg bestemte meg til slutt at dette var det ikke verd,

jeg var glad i pappa- men det kostet for mye å skulle opprettholde den nære relasjonen

med en som ikke godtok meg og mine valg, og mitt liv som det var og som jeg ønsket det.

Har jeg lov å velge lykken??

 

Skilsmissen kom etter mange tøffe år, det var psykisk sykdom inni bildet

og ellers mange tak med arbeid, økonomi, syke barn og mere til.

Husker godt den dagen i feb.06 jeg sa at nå orket jeg ikke ha ham hjemme mer,

at han måtte ut for en tid for å komme seg litt til hektene før han kunne komme hjem

og vi fortsette med arbeidet med ekteskapet- for det hadde tatt skade etter alt som hadde hendt.

Men jeg ville ha han hjem igjen, men det var på det tidspunktet umulig at han bodde hjemme.

Hans psykiske sykdom, sammen med syke barn og null søvn, hadde slitt meg helt ut-

jeg hadde allerede da gått på tomgang altfor lenge…

men da eldstegutten som da var tre utviklet depresjon var det stopp.

Jeg trodde han skulle komme seg mer ovenpå og så skulle vi jobbe videre derfra…

en måned gikk og han kommer ikke hjem som det var planlagt i førsten…

sommeren kommer og Gud forteller meg han snart vil finne seg dame,

og Gud fører meg gjennom all sorgen over å bli sviktet, knuste drømmer, totalt opp/ned snudd liv,

ensomhet, aleneansvar og mye annet Han førte meg gjennom og leget meg for og gav meg styrke og visdom i forhold til.

Det var beintøft, men da jeg på høsten fikk høre om damen,

var jeg glad jeg var forberedt og hadde vært gjennom mye av det allerede…

Det endte, kort fortalt, med at han valgte henne tre ganger foran meg og guttene,

jeg gav tilgivelse og tilbud om å komme hjem.

etter 3. gangen var det en sjanse han ikke visste om, for ville han ha meg ville han gjøre noe med livet sitt…

Det skjedde ikke, og jeg hadde mine mange samtaler med Gud- hva gjør jeg, jeg er imot skilsmisser osv…

Da jeg så mange ganger var blitt viss på at jeg kunne ta det valget og fortsatt få komme ren innforbi Gud, var det avgjort…

I august 07 bestemte jeg meg for at nå var det over, jeg kunne ikke mer for det ville ødelagt ikke bare meg, men guttene.

Har jeg lov å velge lykken???

 

Det har skjedd mye annet oppi dette som jeg selvsagt ikke skriver, hensyn tar man- men det er lov å si sannheten.

Jeg ble sviktet, men jeg vet også at det var mange faktorer inni bildet.

Jeg er ferdig med det, jeg er ikke bitter på noe og jeg har tilgitt det jeg kan.

Men tilgivelse og tillit er ikke det samme….

Og…har jeg lov å velge lykken??

 

Har jeg lov å velge lykken??

Jeg tror mange tenke vveldig overflatisk på det spørsmålet når de hører det, noe i

"ett enkelt og godt liv med alt det nødvendige og gode følelser"-duren.

Det er ikke dette jeg mener.

For jeg finner bare lykken når jeg kan være i fellesskapet med Gud og få bli mer og mer den Han skapte meg til å være.

Jeg trenger å få være meg og få tjene Herren etter det kall Han har lagt over mitt liv og den nød Han legger i mitt hjerte.

Jeg trenger å få ubetinget kjærlighet av mennesker rundt meg for den jeg er, og ikke bare bli krevd av å skulle gi til andre.

Rett og slett; få være som jeg sier: Jeg er meg, verken mer eller mindre!

 

Og det kunne jeg ikke i disse to forholdene…

Jeg kunne ikke være meg, jeg kunne ikke ha den nære relasjonen med Gud som jeg ønsket

og jeg ble prøvd å bli bestemt over i forstand styrt og undertrykket- jeg fikk ikke ha min frihet…

 

Har jeg lov å velge lykken

når lykken er å leve i nær relasjon med Herren

og få være den man er

og leve ut Han i meg i hverdagen,

og ha frihet til dette??

Har jeg da lov å velge lykken??

 

Ja jeg har!

For jeg har ikke gitt meg lett, jeg har prøvd om igjen og om igjen.

Jeg gav meg ikke med første hump i veien, heller ikke etter 100

men en gang må nok være nok,

når det er mennesker som blir ødelagte i relasjonene.

Jeg har valgt det som jeg mente var best for mine barn først, og deretter meg.

Jeg vet vi tre har det bedre slik-

selv om mange vil være uenige.

Men jeg har valgt å la meg selv ha muligheten til lykke

og jeg håper denne lykken vil vokse seg større med årene!

 

Har jeg lov å velge lykken??

Ja jeg har, og det har du også!

Men vær viss på at den samstemmer med Guds Ord og plan for ditt liv da!

Men du er deg, og Gud vil du skal ha det godt,

ikke la mennesker undertrykke deg-

mennesker skal tolerere og godta deg som den du er,

ikke for den de ønsker du skal være.

Du har også lov å velge lykken!

 

3 kommentarer om “Har jeg lov å velge lykke??

Legg til din

  1. Det er rart hvordan livet plutselig kan komme over oss i erindringen ved slike minner som knytter seg til spesielle ting, til særlig musikk, til datoer og den slags. Ofte skulle jeg ønske at jeg kunne fått unnvært slike erindringer, og at jeg slapp å være preget av det forgangne men bare kunne ta med meg videre i livet de hyggelige og positive opplevelser, de som fremmer jeg’et, inspirerer, og gir livslyst. Men kanskje er det sånn at Vårherre vil at vi skal sørge litt innimellom – sørge over det som er tapt, over det som kunne vært, over opplevelser som var vonde, og over den tilværelse vi nyter som resultat av de opplevelser vi mener formet den. Kanskje er det en spore av liv i sorgen, mer verdifull en den spore som ligger i en lykkens bølge. For vi vokser ved motgang, og for de av oss som er så kalt vil Gud knytte oss nærmere til seg og la seg forklare på en ny måte ved sorg. Sorgen må ikke ta overhånd, selvsagt. Men det er godt å sørge litt innimellom. Ikke til stadighet ”begrave døde”, og ikke fortapes i depresjon, men fundere litt mollstemt og reflektere over hva SØNNEN av det hele skal bli. Deri ligger sporen til liv.
     
    Takk for delingen, Tone Cecilie. Jeg forstår det kan være vondt å sitte å tenke slik tilbake, men du har tydeligvis holdt din sti ren og gjort ditt for at SØNNEN skal bli til å stå for. Og Kristus vil lege det som er vondt og også i dette livet se til sine barn – til de som tror på Ham. Du er streng mot deg selv når du tenker at det var et valg av LYKKEN du gjorde den gang du gikk, jeg synes du heller skal tenke du gjorde som du gjorde for SØNNEN’S skyld. Og i forlengelsen av det nå pleie SØNNEN, som, billedlig talt, vel ennå er et spedbarn. Du virker som å være en robust og pålitelig jente, og Kristus vil, er jeg helt sikker på, smile til deg når du snakker om at du valgte lykken. Du gjorde som du syntes var best.
     
    Jeg håper minnene ikke sitter i for lenge og at du raskt fikk vendt sorgen til lyst og pågangsmot. Gud har talt til og med hårene på hodet vårt, og vet så vel hva det er vi har gått igjennom. Må livet ditt for framtiden fortone seg som lyst og velsignet.
     
    Vennlig hilsen Anders

  2. Tusen takk for alle de gode ordene Anders!
    Jeg er ferdig med alt jeg trenger, jeg tok valget om at jeg skulle ikke skrive under noe før jeg kunne si jeg var ferdig. Og jeg har i alle ting i mitt liv tatt ting når det kommer. Jeg er motstander av å begrave vonde følelser og rømme fra tunge opplevelser- begge deler må gås igjennom slik at jeg en dag kan stå der og si: Gårsdagen er forbi, morgendagen er enda ikke her- men i dag hjelper Herren. Lever jeg i min fortid er jeg ikke fullt og helt tilstede i mitt liv i dag, og da er jeg heller ikke tilstede for menneskene i mitt liv som jeg burde.
     
    Det var rart den dagen jeg skrev under papirene om skilsmisse og spesielt da jeg puttet konvolutten i postkassa- da visste jeg, NÅ er dette ferdig, NÅ er dette ett avsluttet kapittel. Så ferdig var jeg med det- MEN vi må da ikke glemme at det er Herren som har gitt meg styrke til å ta alle disse takene og kunne gått gjennom alt mens det stod på, slik at jeg i dag kan si jeg er fri fra fortiden!
     
    Så når jeg sitter slik som i går og skriver, er det for å reflektere og hente ny lærdom og sette nye ord på tingene. Men vondt gjør det ikke, og sårt er det ikke. For jeg har det godt,og jeg bruker allerede min lærdom fra dette til å hjelpe inn i andre menneskers liv.
     
    Velsigna god uke kjære deg!!

  3. Nemlig. Gud sørge for at du beholder styrken og at ingen ting kommer i veien for din tro på Frelseren. Skillsmisse er ingen artig opplevelse, men Gud sørge for at slike ting er livgivende. Gud vil det beste for oss, og også at vi kommer oss ut av uholdbare situasjoner. Gud er god. 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: