Jeg opplever igjen det jeg har opplevd tidligere i livet,
At mennesker som har vært meg nær og fylt mange av dagens timer
Plutselig er borte fra min hverdag
Ensomheten er der aldri hele tiden
Men plutselig, slik som nå,
I nattens tidlige timer og ved mørkets frembrudd
Kommer ensomheten sigende på.
Sårheten over igjen å måtte sitte tilbake og være den ’forlatte’
Den som har mistet kjære mennesker ut av livet
Man venner seg heldigvis aldri til det…
Ensomheten er ett skytepunkt for den ondes piler
Jeg kjenner og merker hvordan han prøver seg igjen
Å bryte ned min tro, på Gud og på meg
Prøver å få meg til å styres av følelser i stede for tro
Men i mine svake stunder som menneske
Når jeg trenger å bli både båret og trøstet
Søker jeg inn til Han som alltid er der for meg
Jeg er kanskje ensom, men ikke alene
Jeg visste kampen om mitt sinn ville komme
”Cecilie, ser du, du er ikke god nok…
Alle går i fra deg, det er deg er noe galt med…”
Og annet har prøvd seg i ensomheten
Men jeg er god nok, jeg er meg
Og jeg er den Høyestes Guds barn
Jeg er kanskje en skrue for meg selv
Men jeg er meg, noe ingen andre kan være!
Jeg vet at Gud elsker meg slik jeg er i dag
Jeg vet Han har skap meg og har en plan for meg
Jeg vet at jeg finner meg selv i Ham
Jeg vet at jeg er verdifull og har positive egenskaper
Jeg vet at når kampen om mitt sinn kommer
Søker jeg som alltid inn til Ham
Han som er meg nærmest av alle
Han som alltid er her for meg
Det som skulle være til ødeleggelse
Blir til velsignelse
For igjen er det Gud jeg søker
Fordi det er Han jeg trenger mest i mitt liv
Jeg trenger mennesker og deres omsorg
Jeg er som alle andre der
Men mest av alt og over alt
Trenger jeg Gud og jeg trenger mer av Ham
Mennesker kommer og mennesker går
Men Herren er her alltid
Ensom men ikke alene
~~~~~~~~~~~~~~~~
Relatert innlegg: Ser du meg? (El Roi – den Gud som ser)
med Gud i hverdagen 
Ensomhet er en farlig fiende, og vårt samfunn elsker å se seg innover enn utover. Om naboen lider, så bryr vi oss ikke, fordi så lenge det ikke angår oss så får det være det samme. Men Herren bryr seg, og Han ser sine øyenstener der ingen andre ser det. Akkurat som Sakkeus, den lille overtolleren, utsatt for menneskers forakt, ble sett av Jesus, til manges forargelse. Men Jesus bryr seg ikke om hva andre tenker eller føler når Han leter opp den ene. Han forlater de 99 rettferdige, for å finne den ene. Den ene betyr så mye for Jesus, at hadde den forstått Hans omsorgsfulle kjærlighet, så hadde vi nok ikke kllart å tatt det imot. Det hadde blitt overbelastning i nervesystemet. Derfor må Herren gi så mye kjærlighet han/hun tåler, og noen ganger, så ønsker Herren å opphøye sine barn med tanke på evigheten, og må dermed nedgradere dem i menneskenes øyne så de kan bære ydmykelsens kappe, som er verdt stor pris i evigheten, men ser stygg ut for andre mennesker. For Herrens tanker er høyere enn våres, og det vi ikke forstår her, vil vi forstå når vi er herliggjort sammen med Kristus.
Ensomheten er en sta fiende, og det kan være tungt å stå alene. Men heller selvstendig og alene enn å bli dannet lik denne verden – og være en øyentjener eller hykler for vennskaps skyld. Paulus skrev: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje." (Romerbrevet, 12:2) Og Jesus sa: "Hvis verden hater dere, så vet dere at den hatet Meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere." (Johannes, 15:18-19) Det er ikke så lett å holde troen oppe på at Gud virkelig ser til oss i ensomheten, og det er vanskelig å stå alene. Det er en prøvelse. Men som du skriver: Gud vil gi oss fred. "Fred etterlater Jeg dere, Min fred gir Jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt!" (Johannes, 14:27) Må Gud fylle oss med sin kjærlighet så vi ikke sliter oss ut i ensomheten men tålmodig holder ut og vokser i det gode selskap som Guds ord er. Må vi vokse og gledes over at vi alene og ensomme viser oss verdige til Guds kjærlighet som selvstendige og suverene mennesker ikke preget av denne verden. Men må vi få friminutt innimellom. Må vi fra tid til annen få oppleve andre som har det som oss og hente styrke og kraft i fra hverandres tålmodighet og i fra felles lidelse. For ensomhet er en lidelse. Det er lett å hevde integritet og stå alene i mengden, kan være, men det er ikke lett å bli oversett.