I dag skjedde det enkelte ting som gjorde at jeg endte opp med å vurdere den «syke meg» opp mot den «friske meg». og for å si det mildt, jeg kom veldig til kort. Hva jeg ville gjort, kunne jeg ikke, fordi formen ikke tillot det, og det etterlot meg med følelsen av maktesløshet og mislykkethet. Ikke noe godt…
Selv om jeg visste mens det skjedde at dette egentlig var tullete, så er det slik vi mennesker inni mellom reagerer. Vi måler oss selv, våre prestasjoner og våre egenskaper mot noe som er utenfor vår rekkevidde.
Jeg mislykkes egentlig ikke, for jeg tok tak i tingene i ettertid- og det er egentlig å lykkes.
Men jeg føler meg mislykka fordi om, fordi jeg ikke er den (og der) jeg ønsker og kunne tenkt meg å være. Og slik at vi alle finne på å vurdere oss selv og våre liv.
Hvordan måler vi suksess? Realistisk eller drømmeaktig?
F.eks.: Er det tallene på antall deltakere i adventskalenderen som viser om det er en suksess, eller er det gleden det har brakt enkeltmennesker?
Er det antall kroner jeg bruker på julegave som er viktig, eller er det at jeg har brukt tid på å finne- og lage- noe som passer mottakeren?
Er det antall kakesorter som er viktigst, eller at vi koser oss med de vi liker best?
Er det andres gode ord om meg som er viktigst, eller at jeg bruker de muligheter jeg får til å vise godhet mot andre?
Er det viktigst å ha like mye som alle vi omgås med eller å ha hva vi trenger?
Vi vet alle at vi tidvis har urealistiske forventninger til oss selv, og det er naturlig, men hva gjør vi når vi havner i de situasjonene og de tidene? Lar vi det trekke oss ned eller bruker vi tid på å justere tankene og holdningene våres?
I norsk sammenheng er jeg fattig, i verdenssammenheng er jeg rik.
I menneskers øyne er jeg ikke av de største, i Guds øyne er jeg en øyensten.
I lokalsamfunnet er jeg usynlig, i familien er jeg viktig og nødvendig.
Hvilken målestokk bruker jeg om meg selv, og du om deg?
Melivetpaaslep hadde et flott innlegg i dag som jeg anbefaler på det varmeste, ta gjerne turen innom henne og les.
Ønsker alle dager der de gode stundene får fylle både minutter og timer.
med Gud i hverdagen 
Det er en glede å kommentere et så interessant tema 🙂
Jeg har kjempet lenge mot trangen til å sammenligne lille Meg med store Andre. Det er akkurat som om det er nedtegnet i genene denne trangen. Gradvis har jeg blitt litt flinkere til å riste det av meg – men er ennå ikke i mål. En stor feil jeg (og sikkert andre) gjør er å ha som utgangspunkt at vi alle har likt utgangspunkt. Det har vi ikke. Alle kan ikke gå til Sydpolen. Hvem som helst kan ikke bli statsminister eller bedriftsleder. Vi er så utrolig forskjellige, med så forskjellig ressursgrunnlag. Derfor bør vi ikke la oss imponere så lett av tilsynelatende imponerende prestasjoner. For bør vi ikke se på utgangspunktet? Hvis ressursene er store, er det ikke så imponerende som når ressursene er små. Vi må altså se relativt på disse tingene.
Da lærer jeg at det er meningsløst å sammenligne meg med andre. Jeg er meg og kan i høyden sammenlignes med meg selv.
Du skriver dette:
«Tenkte på en ting til da jeg tenkte over hva du skrev, hvor viktig det er at vi snakker godt om våre nærmeste til deg. Vi snakker ofte godt til andre om hverandre, men du hvor viktig at vi snakker godt om hverandre til hverandre også.»
Det er sant, men bør vi ikke snakke godt til oss selv også? Det er noe som heter selvsnakk, og dette er det skrevet bøker om, hvor begrensende det kan være med negativt selvsnakk. La oss snakke like godt til oss selv som vi snakker til andre. Det har vi fortjent! Men akk hvor vanskelig det kan være…
Ellers så ønsker jeg deg en god og fredelig julefeiring du og guttene!
Juleklem
Det er sjølve kjernen av problemet: Hvem man sammenligner seg med. I riktig lys har vi det veldig bra, men sammenligner vi med «feil» personer svekkes helsen vår. Det er kanskje da det blir ekstra tydelig hvilke verdier vi har selv, for om vi ikke bryr oss om det som er veldig viktig for naboen, betyr det heller ikke så mye om vi har det samme.
Likevel: Det er ikke så lett hvis en hele tiden kommer til kort. Vi lever i en materialistisk verden, noe som merkes godt hos oss som har barn.
Ønsker deg en god adventsrest og en god jul, Cecilie!
Takk for at du lenket til blogginnlegget mitt.
Ja en har alt for lett å vurdereseg opp mot de som har mer
av alt, både som mennesker og matrielt. Godt at Gud ser anderledes på oss.
Og at vi er verdifulle som vi er. Er jo så mange ting vi er flinke til og vi har
så mange verdifulle evner vi er skapt med.
Ser at det er ikke så mange kommentarer på kalenderbloggen min.
Men vet jeg gleder de som er innom. Det er viktigere enn antallet.
Ønsker deg ei velsignet god førjulstid fortsatt 🙂
For noen viktige tanker! Det er så lett å sammenligne seg, og se mest på våre egne mangler. Å se seg selv slik Gud ser oss, og slik mange i vår nærhet ser på oss, kan gjerne være langt mer oppmuntrende enn vårt eget kritiske blikk! Vissheten om at enkeltmennesker har hatt STOR glede av det du gjør må du bære med deg gjennom dagene 🙂 Må Gud velsigne de siste dagene for deg frem mot jul! Alle gode tanker fra Signe
Mange av oss er nok flinkere til å vurdere egne svakheter mot andres styrker og egne feil opp mot andres suksesser… og da kommer vi veldig til kort. Å ha et balansert syn på seg selv og sitt liv er ikke enkelt, vi havnet nok ofte i en av de to grøftene, enten for selvkritisk eller for selvglorifiserende… jeg er i den første grøfta for ofte. Som du sier, Å se seg selv med Guds øyne og øynene til de som elsker oss er mer oppmuntrende, men du å vanskelig…
De gode og «glade mailene» jeg har fått har gitt mye varme, styrke og støtte som jeg har trengt, jeg er utrolig takknemlig for dem. Og det er de som veier tyngst når jeg vurderer viktigheten og betydningen av kalenderen.
Tenkte på en ting til da jeg tenkte over hva du skrev, hvor viktig det er at vi snakker godt om våre nærmeste til deg. Vi snakker ofte godt til andre om hverandre, men du hvor viktig at vi snakker godt om hverandre til hverandre også.
Kjempeklem og enda større takk til dyrebare og skjønne du!