Når de nærmeste sliter -6

Som jeg har sa i forrige innlegg så er det skriftsteder som jeg ikke kan bruke i forhold til min gutt siden han ikke er frelst. Så hva skal jeg holde fast i? Og virker Gud i hans liv når han sier selv han ikke tror?

Jeg har hva jeg håper er en litt balansert tilnærming til det hele. Jeg holder fast i ord og løfter, samtidig som jeg ser på muligheter for positive konsekvenser på det rent menneskelige plan. Jeg mener selvsagt at i det lange løp er det at han er kjent av Gud og kjenner Gud det viktigste, men jeg kan ikke tillate meg å tro at ikke det kan komme godt ut av dette selv om han ikke tror nå.

Opp igjennom årene er det enkelte løfter og ting som Gud har vist meg om den gutten det gjelder. Her og nå ser jeg ingenting til at det er skjedd, og jeg kan heller ikke se at det skjer noe i forhold til dette. Betyr det at jeg har «hørt» feil? Det tror jeg ikke, jeg tro at det var Gud som viste meg de tingene da jeg ba for gutten i magen og da han var liten, og selvsagt videre også. Gud har ikke sviktet sine løfter og sitt ord, men tydeligvis er ikke tiden for deres oppfyllelse kommet enda. Når det ser mørkt ut har jeg ord som jeg kan finne håp og trøst i, det vil bli annerledes en dag, en dag vil lyset bryte igjennom og vi vil se andre tider. Jeg tviler ikke på det Gud sa selv om alt i det synlige sier det motsatte, jeg venter på at det skal skje og til den tid så er jeg tilstede i hva vi møter og lever oppi.

Jeg er av den gruppen kristne som mener at man ikke bare kan ta et løfte ut av bibelen og bruke det som en blankofullmakt mot Gud. Jeg tror vi skal lese vers fra Guds Ord i den sammenheng de står i og at vi må forholde oss til at i Guds rike er det også plikter knyttet til de rettigheter vi har. Det finnes også begrensninger på hvem løftene gjelder og det betyr at vi må finne ut om det gjelder oss og våre. Samtidig vet vi at Gud kan bruke enkelte vers og historier til å fortelle oss om hva Han har i vente for oss. Vi bare vet det er noe spesielt når vi leser det fordi det vers vi har lest så mange ganger tidligere plutselig ble levende på en ny måte i vårt indre, det er som om det ble talt rett til oss. De må vi holde fast på og ikke glemme, og spesielt når vi har vanskelig for å se hvordan ting kan snu, er det viktig å minne oss selv på disse og at om det er umulig for oss så er det ikke det for Gud.

Kanskje bruker Gud denne tiden til å vise gutten min at han trenger noen større enn seg selv? Kanskje brukes denne tiden for å vise ham at det er ikke alltid enkelt, men det finnes mennesker som bryr seg på ordentlig. Kanskje brukes denne tiden til å trekke gutten inn i behov av Guds hjelp? Jeg vet ikke, men jeg vet at fordi om gutten sier han ikke tror så har ikke Gud snudd ryggen til ham og gitt han opp.

Hva gutten opplever vil ikke tjene til det gode i Guds rike akkurat nå, men det kan det senere. Vi vil gjerne se alt skje nå og se hvordan ting skal brukes til noe godt, men for det meste må vi venne oss til å leve i håpet, se det gode og glede oss over små fremskritt. Så må vi ikke glemme at det er mye lærdom og visdom å hente i dette også for han som ikke tror. Mange av de ungdommer som har gått gjennom tunge tider utvikler seg til mennesker som har ekstra omsorg, forståelse og medfølelse med andre mennesker. De vet at livet er ikke alltid godt, men at det vil bli bedre. Det at det er noen som både ser, hører, støtter og aksepterer dem er erfaring som mange av disse ungdommene tar med seg som styrke i eget liv, både fordi de blir tryggere på egen verdi, samtidig som de blir rausere mot andre som sliter. Vi må ikke bli så «åndelige» i vår tilnærming at vi glemmer alt det andre gode som kan komme ut av slike prøvelser og lidelser…..

2 kommentarer om “Når de nærmeste sliter -6

Legg til din

  1. Takk at du delte. Man kan ikke undervurdere betydningen av forbønn for andre. Det er en tid for alt under solen, noen trenger å gå sin egen rute og ta sine egne valg, før de kanskje velger å vende hjem. Det er her man ikke må miste troen for sine kjære, selv om resultatene kanskje ikke åpenbarer seg like raskt man kunne ønske. Jeg håper og ber at alt vender seg til det gode før sønnen din. Han må bare vite at det ikke er unormalt å slite som ungdom, han er langt fra alene. Selv om han kanskje tror eller føler det akkurat i øyeblikket. Alle har en psykisk helse, og alle har sine usikkerheter og kamper, selv om det ikke nødvendigvis vises utenpå. Dessuten tror jeg eksempelets makt er langt viktigere enn ord. Du spiller en langt større rolle enn du kanskje tror. Tror at omsorg og støtte er det viktigste man kan vise, som du er inne på selv også. Synd at kristne miljøer av og til bommer litt på inkludering med sine holdninger, selv om det kanskje ikke alltid er slik ment. Guds velsignelse og fred over dere alle ❤ Måtte Gud gi nødvendig visdom og styrke. Jakob 1,5

    1. Kjære BB,
      takk for alt du delte, du sier så mye viktig!
      Heldigvis er gutten min veldig klar over at dette ikke er uvanlig, og han ser det også hver uke når han er på gruppeopplegg gjennom ABUP. Og så er vi så heldige at han har gode venner som tar han som han er, og det er ingen selvfølge.

      Vi har våre ønsker for de vi er glad i, og det er ikke alltid lett å måtte vente på at ting skal skje når man helst vil brette opp ermene og gå til verks og fikse ting selv, men vi kan ikke fikse alt. Noe må vi legge i Guds hånd og annet kan vi ikke gjøre noe med før vi får lov å slippe til av den det gjelder, men uansett hva: Vi kan og må be. Bønn virker, ikke fordi det forandrer Gud og hans vilje, men fordi vi blir forandret når vi er med Gud og det igjen påvirker mennesker rundt oss- og den visdom, hjelp, støtte og trøst vi trenger finnes rikelig hos Gud for den som spør (som du nevner med verset). Og som vi må gå vår vei må vi tillate andre å gå deres.

      Det er litt trist at det er slik i mange menighetssammenhenger, men jeg må si at vår erfaring fra min gutt er gode, men jeg vet jo at ikke alt er bra, for jeg har selv fått mine «stikk i siden» fra mennesker i samme menighet- men viktig å huske: De ville godt, det ble bare feil. Jeg skal ikke si noe sikkert, men min opplevelse er at det begynner å bli litt større forståelse for dem som sliter, men vi har faktisk langt igjen… og kanskje trenger vi å minnes på at vi er brødre og søstre og så tenke over om vi ville behandlet våre biologiske søsken på den måten som vi behandler våre åndelige søsken…

      Du har tydeligvis et godt og varmt hjerte, for det skinner både forståelse og omsorg gjennom dine ord, og jeg er så takknemlig for at du tok tid og gav liv og varme til meg gjennom dine ord! Takk, dyrebare du.

      Må Gud velsigne deg rikelig og må hans nåde og kjærlighet fylle din sjel.
      Varm klem fra Cecilie

Legg igjen en kommentar til BB Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: