i kampens hete… trenger vi bønn OG omsorg

tidligere i dag kom det inn en "blast" på ei av sidene jeg er på, ei nydelig søster trengte forbønn.
Hun har over lengre tid opplevd mye tøft og masse motgang i livet, kampen har rast veldig mot henne.
Ei tøff og sterk dame,som vet at bare Gud kan ta henne igjennom,
opplevde i går noe de fleste ikke ønsker å være i…

Hun var på rommet med minstejenta i førskolealder,
da denne plutselig forskrekket og skremt pekte på morens hode,
og med redd stemme sa; "mamma,hva er det? hva skjer med deg?"

Denne damen går ut og ser seg i speilet og ser to helt blanke partier
på størrelse med 20-kroninger i hodet…alt håret er borte her, alt…
Hva gjør man når man får inn slike meldinger,
enten gjennom mail som jeg fikk eller i hverdagen ansikt til ansikt med mennesket det gjelder?

Jeg føler meg i allefall veldig liten, for hva kan jeg egentlig gjøre?
Jeg kan ikke ta kampen og usikkerheten for henne,
jeg kan til og med ikke gi henne en ordentlig klem… (hun bor i USA)
Jeg vet også at jeg ikke kan roe hennes hjerte og tanker,
men jeg vet en som kan og vil; Gud

Når mennesker havner i slike situasjoner, må vi tørre å være der med dem,
tørre å minne dem på Guds trofasthet og Hans løfter,
og sier vi at vi skal be, så må vi jammen med be også-
og ikke bare slenge det ut som en "kristen høflighetsfrase"

Vi må tørre å la dem få øse ut frykt og usikkerhet,
samtidig som vi med kjærlighet minner dem om Guds kjærlighet,
vi må tørre å omslutte dem og være der med dem.
Vi er Guds armer og bein på denne jord,
det er oss som skal bære vitnesbyrdet om Hans godhet til mennesker som lider,
og ved at vi tør å være der, å være "Gud med hud og hår på" for dem,
hjelper vi dem også til å åpne opp sitt hjerte overfor Gud
slik at Den Hellige Ånd kan fylle deres hjerter med Hans nærvær

Jeg for min del har navnet til denne damen på kjøkkenskapdøra,
det har hengt der en ukes tid, fordi jeg har blitt minnet om henne
og å holde henne og hennes i bønn,
jeg sender en oppmuntring og mange (((((BiiiiiGHuuuGs))))) inni mellom,
jeg kan ikke gjøre mer… men vet du hva, det er min del og det er nok,
Gud vil være der, Han vil gjøre sitt verk i denne familien,
men Han trenger at jeg er trofast og gjør mitt…

Hvordan møter vi mennesker som sliter eller står midt oppi kamper?
stikker vi og gjemmer oss til alt roer seg,
eller tør vi være der i smerten og kampen sammen med dem?