«salig er de fattige i ånden…»

de fleste kjenner igjen linjen fra Bergpreknen,
"Salig er de fattige i ånden, for himlens rike er deres" (Matt.5.3) lyder hele verset.
Hva er det egentlig å være fattig i ånden?
Jeg har ikke svar på det i alle fall, men jeg gikk litt å tenkte på det akkurat…

Det står at ingen kommer til Jesus uten de Faderen drar, det er altså noe vi ikke kan prestere selv….
Vi leser at Gud er den som virker i oss, både til å ville og å virker- altså enda en ting vi ikke kan prestere selv…
Det står at vi alle har fått et tildelt ett viss mål av tro- også her er vår prestasjonsevne utelukket da det er gitt fra oven…
Det står at det e bare Gud som gir vekst- enda en ting vi ikke kan prestere gitt…
Nådegavene er gitt av nåde av Ånden til legemets oppbyggelse, av nåde er ufortjent og utenfor vår prestasjonsevne…
All god og fullkommen gave kommer ovenfra står det i Jakob- da er ikke det gode imeg og mitt liv heller basert på mine prestasjoner…
Den viktigste gaven vi har fått er frelsen, å bli født på ny, bli åndelig levende, også dette en gave, av nåde, uten egenprestasjon…

Det kan nesten se ut som om  ikke Gud ønsker vi skal klare noen ganger!!!
For det er jo så mye som er utenfor våre evner og anlegg, det handler jo tydeligvis ikke om ¨å prestere… eller?
Fattig i ånden… jeg føler meg slik for det meste… hvorfor? Fordi jeg vet alt er av nåde,
jeg vet at alt det gode i meg og mitt liv er fra Gud, jeg vet at jeg kan ikke klare selv,
jeg er avhengig av Gud i mer og mere ting… Jeg er avhengig av Gud i og med hele mitt liv, men helt ærlig;
jeg har fotsatt en vei å gå når det gjelder i å la Ham være det viktigste i alt og alle ting. Hjerte vil,
men det fungerer ikke helt slik i hverdagen, i det praktiske enda- jeg tar kontrollen innimellom!
og så blir ting tungt og mer vrient enn nødvendig, og da er jeg der igjen;
på kne for Gud og ber om nåde! …fordi jeg var egenrådig og fordi jeg trenger Ham mer!

for min del henger også det med å føle meg fattig i ånden sammen med erkjennelsen av at Gud er den eneste
som kan skape forandringer av evig kvalitet, og det å huske evighetsperspektivet er viktig i hverdagen;
i mitt liv, gjennom mitt liv, i alle ting er det bare Gud som kan gi noe av evig verdi;
og det er som C.S.Lewis har sagt "Det som ikke har evig verdi er evig unyttig"
Bare Gud er kilden til disse verdier, bare Han kan gi vekst på disse områder, bare Han kan skape slike forandringer,
og da blir jeg liten og føler meg fattig i møte med mennesker,
fordi jeg vet det er Gud de trenger, de trenger se Jesus i og gjennom meg
Ja, jeg må være dermed alt Han har gitt meg, med tid og varme, kjærlighet og omsorg,
lyttende øre og medfølende hjerte, med råd, rettledning og formaning, med oppmuntring og støtte,
MEN jeg må si hva Han minner meg om, jeg må handle etter Kristi sinnelag,
jeg må ha Guds kjærlighet, Åndens åpenbaring og visdom, jeg trenger Gud for å kunne hjelpe andre,
fordi hva de trenger er ikke bare meg, de trenger Jesus…

Vi er Hans armer og bein i denne verden, vi skal vise dem hvem Gud er- gjør vi?
og samtidig som vi må bruke hvem vi er og hva vi har, så må vi i vårt indre
"ligge på kne foran Gud" slik at Han får virke gjennom oss, slik at de også ser Jesus og ikke bare meg…
Bare Gud kan, men Han bruker lille meg… fattig i ånden… jupp, føles slik…
men hvis jeg er, hvis bare Han kan og jeg lar Han virke gjennom meg, så er jo himlens rike mitt
og også det som virker gjennom meg og berører andres liv og hjerter…
og jeg ønsker dette mer og mer, at "Han skalvokse, og jeg skal avta" ~ at Gud i meg blir mer synlig for alle rundt meg,
og at jeg i enda større grad enn tidligere kan være med å utbre Hans rike på denne jord etter som Han har kalt meg til det…

"Salig er de fattige i ånden, for himlens rike er deres" (Matt.5.3)