det føles i alle fall slik, at dette var en av de mindre gode dagene. En dag der det var lite overskudd å hente og det gikk mye på å komme seg igjennom… Heldigvis hadde guttene hatt en overnatting hos mormor og kost seg skikkelig, så de var ikke hjemme før rett over middag. Har tenkt (siden fredagskvelden da ho mor ringte og spurte om jeg trengte hjelp med guttene) at du Gud, du visste at jeg trengte dette nå!
Det har blitt mange av de dagene de siste par månedene, og jeg liker det ikke.
Ei heller kan jeg gjøre særlig med det, for slik er bare livet innimellom når man har ME.
De siste par månedene med kulde og for mye snøskuffing, på toppen av travle tider med barn og annet-
har gjort at kroppen har sagt stopp. Vel STOPP!!! skriker den vel heller…
men så var det den med stryk i stil… jeg føler det slik, men var det egentlig slik? Bedømmer jeg hva denne dagen bragte oss utfra hva jeg kunne tenkt meg å ha klart og ha gjort, eller vurderer jeg den utfra om vi har hatt det godt sammen eller ikke? For guttene har vært fornøyde de. De har lekt sammen, vi har spilt sammen, hjemmelaga middag ble det også, vi har gjort litt på PS3 (de mente mamma var skikkelig dårlig (gi meg en ATV i stede for MX sier nå jeg ;)), de hadde en tur ut for å se om det var noen å være med, vi har kost oss med hjemmelaga, nystekte lapper med rørt syltetøy og mye annet. De har gått og sunget og nynnet og vært i ganske godt humør (innimellom søskenkranglingen!) og etter de sovnet er klesvask og oppvask ferdig tatt… (vel, siste vask snurrer i maskinen fortsatt da :))
Kanskje var det ikke så dårlig en dag alikevel? Kanskje er det bare jeg som er totalt fysisk tappet for krefter akkurat nå, og verkingen gjør meg litt kritisk? Kanskje er det fokuset mitt som var litt feil, at jeg så på hva jeg ønsket i stede for på hva jeg hadde…
«My times are in Your hands…»~ Pslam 31:15a
«Teach us to number our days, that we may gain a heart of wisdom» ~ Psalm 90:12
«He gives strength to the weary and increases the power of the weak» ~Isa.40:29
med Gud i hverdagen 
Men noen byrde som egentlig er Guds tok du vel ikke akkurat. Hviledagen er laget for oss, ikke for Gud. Og det er kjærlighet Gud vil ha, ikke offer.
Pust.
Stå på Cecilie! Må Gud gi deg glede over det du orker og fryd over det du ikke orker. Det som betyr noe, vet vi, er kjærligheten. 🙂
Du har gjort mer enn de fleste på selveste hviledagen…
Salme 4,9 nå!