slå meg i hodet med ei steikepanne!

Att det går ann! er jeg mest fristet til å si, meeen… det er min egen feil at jeg sitter her klokka godt over ett på natta og skriver… skriver fordi jeg ikke får sove, og får ikke sove fordi hode og kropp verker, og det gjør de fordi jeg var tøff i trynet og skulle skuffe vekk litt snø før i dag. Jeg visste jeg ikke burde, men hvordan skulle jeg ellers få døra opp? Fint, jeg skulle sluttet etter de 2 m2 utafor døra, men nei da- jeg tok ei lita stripe bortover gården til postkassa også…

og nå sitter jeg her og betaler gjelda for egen dumhet og overanstrengelse… Jeg visste jo at med en veldig dårlig ME-periode må alt begrenses… men den samvittigheten og pliktfølelsen av å måtte ta ett tak var sterkere enn fornuften tidligere i dag- og gjelda kommer i form av smerter, svimmelhet og annet- en gjeld det alltid betales blodrenter på… og jeg vet også at jeg skriver så lenge tankene flyter, og stopper det stopper jeg, og korrekturlesning? nei det blir det ikke denne gangen, ei heller ett bilde eller to!  Se heller for deg stjernene som valser rundt hodet mitt etter den imaginære steikepanna traff! LOL 🙂   (som i dansen vals, ikke som i overkjørt av en veivals!)

Jeg vet, det ville ikke funket med ei steikepane i hodet heller… kanskje hadde smertefokuset blitt litt annerledes og lettere, men jeg hadde hvertfall ikke sovet bedre! Men så er det meg og min dumhet, jeg kan ikke annet enn å tenke på hvor likt det er hvordan vi enkelte ganger forholder oss til mindre gode, dårlige og syndige ting i livet. Det er så lett å la enkelte røster overdøve hva vi vet er sannheten. Det er noen ganger så lett å gjøre mindre enn vårt beste. Andre ganger er det lett å gjøre hva vi vet er galt/synd, fordi ingen ser oss…  Men vi er ikke bedre enn den vi viser når vi er alene eller når vi møter motgang, dette er to «øyeblikk» der vårt virkelige jeg dukker opp…

Jeg husker en kort tur jeg gikk på en tursti i nærheten i fjor våres, det var i den mest heftige snøsmeltingsperioden. Det lå så mye søppel over alt, flasker sneiper bæsjer papir og masse annet som kom fram. Vinterens skjulte synder dukket opp igjen…

Jeg sitter her og betaler min gjeld for dagens overanstrengelse, det er min feil og jeg må ta konsekvensen av det… (BuuHuu!!!) Men samtidig ble det til en påminnelse om at vinterens synder vil komme for en dag. Slik er det med livene våres også, de ting vi gjør og sier vil komme for en dag, kanskje ikke med en gang eller i nærmeste fremtid, men vi vil høste hva vi sår…vi må ta konsekvensene av egne valg… på godt og vondt