Let Love Silence the Lullaby of Death

for litt over ett halvt år siden fikk jeg en hjerteskjærende mail fra en kjær venn av meg som skrev for å lette hjertet. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, han visste ikke hvordan han skulle hjelpe sin nydelige fru… de hadde timer tidligere fått den grufulle beskjeden om at en venninne av konen hadde tatt livet sitt. Hun orket ikke mer etter å i årevis ha kjempet en kamp der det ikke er noen vinnere… mot dyp depresjon og menneskers krav og misforståelse. Vi skrev noen korte meldinger, han sa det var de rette ordene han fikk- men likevel følte jeg meg hjelpesløs, hva kan man egentlig gjøre og si som hjelper? Det er jo ikke ord i slike stunder… Den dagen ble jeg gående med sorg i hjertet og jeg gikk å ba  hele dagen. Det skal ikke være slik at mennesker gir opp… Vi må tørre å involvere oss og å bry oss. Vi må innse våre ord har kraft, enten til å rive ned eller bygge opp, til å ødelegge eller skape liv. Jeg skrev ett lite stykke den dagen, med tittelen som dette innlegget har. Føler fortsatt det ikke er helt ferdig, men her er det…