Jeg var nede hos ei venninne i ettermiddag. Planen var at jeg skulle hjelpe å skru ned litt og flytte litt, slik at det var liiitt mindre å gjøre i morgen på den store dagen. Litt fikk vi gjort, men verken hun eller jeg hadde dagsform til de store tiltak og aksjoner. Det ble endel prat, og ett av de emner vi var innom var kristne som snakker og ikke handler. Vi er begge enige om at vi takker Gud for ufrelste naboer og venner, for det er («desverre») her vi har fått mest støtte og hjelp de siste årene. Vi snakket om at kanskje er det fordi de ‘bare’ har hverandre, de har ikke Gud å støtte seg til.. Joda, kristne trår til de også, en veldig sjelden gang praktisk men oftere med «Jeg skal be for deg!» Jeg holder på å spy noen ganger av det utttrykket, fordi de mener det IKKE som de sier det. Jeg har spurt noen av dem som «ber for meg»,»og har du fått noe fra Gud til meg da?» Av en eller annen grunn blir de veldig stille og kikker i bakken. Å si «Gud hjelp dem» er ikke å be for noen, det er en overflatisk frase man lirer av seg for å ha oppfylt ett løfte man har gitt… Sier du at du skal be for noen, SÅ GJØR DET! Og hvis du har kun tenkt å lire av deg en prektig frase om «Gud hjelp dem amen», så la vær å si noe.
Hva betyr det egentlig når vi sier at Gud hjelp dem… Hvis en eldre dame har masse ved stablet ute i skuret men trenger hjelp til å bære det inn, hva hjelper det henne at du ber Gud hjelpe henne? Hva ber du om? Gud la veden få bein så den kan gå inn døra hennes og plassere seg fint i vedkorgen ved siden av peisen. Eller er det, Gud hun trenger hjelp men jeg gidder ikke, send noen som gidder. Hvis du vet hun trenger den hjelpen, så gi hjelpen. Og deretter kan du be Gud velsigne og hjelpe henne.
Jeg vet det er de som trenger hjelp til få vekk snø fra trappen om vinteren, jeg selv trenger skuffe-hjelp. Men helt ærlig, hva hjelper det meg, og andre, at noen ber Gud hjelp oss og ikke gidder å hjelpe selv om de ser behovet? Ingenting hjelper det, det er egentlig bare frustrerendes, for de har mulighet til å hjelpe, de ser behovet med de gidder ikke. Så de ber: Gud hjelp den stakkarsen som ikke kan selv. Hva ber de om? Kjære Gud, la dine varme stråler skinne fra himmelen ned og treffe trappeoppgangen slik at snøen smelter og renner bort så jeg slipper å skuffe selv?
Jeg vet jeg vet, kanskje litt på kanten. Folk tenker ikke slike bønner, men poenget mitt er; involver deg og hold løftene dine. Bønn er desverre blitt ett skalkeskjul endel kristne gjemmer seg bak for at de ikke skal trenger å involvere seg praktisk. Jeg tror ikke Gud er fornøyd med den framgangsmåten… Gud sier vi skal leve for han og andre, ikke for selvrealisering og egenlykke. Vi skal hedre vår neste og være andre til behag og hjelp, det finnes ikke referanser i bibelen til at kristne skal «mele sin egen kake» og «være seg selv nærmest». Vi skal ha ett liv som fokuserer på Gud og andre, ikke på oss selv. Jo, vi skal ta vare på oss selv, men ikke leve for oss selv.
Vi har overlatt ansvar for alle svake, sykelige og hjelpetrengende til staten- vi har jo ett godt velferdssystem som ivaretar mennesker… Hallo?? Fordi om Norge har ett godt velferdssystem (som for den saks skyld ikke fungerer helt bra, mange får ikke hjelp), så har kristne ingen rett overhode til å nekte å rekke ut en hjelpende hånd! VI skulle være de første til å hjelpe mennesker i nød, vi skulle, ikke den norske stat. Det er heller ikke statens ansvar å vise omsorg for mennesker i nød,sorg og smerte, det er vårt ansvar som medmennesker og spesielt vi som Jesu etterfølgere.
Vi overlater hva vi tror er skittenvasken til andre, men vi ser ikke at ved å hjelpe de rundt oss får vi del i Guds hjerte, omsorg og nød for mennesker, vi får se all den kreativitet Gud har utvist i skaperverket, all den nåde og barmhjertighet Han vil vi skal være kanaler for, vi får se mer av Gud fordi vi bryr oss nok om hverandre til å gi av tid, krefter og hjerte. Det er saligere å gi enn å få! Når ordene ikke samstemmer med handlingene, blir det ett stort og tomt gap. Mange mennesker står på beina nettopp fordi de vet Gud er trofast i og gjennom alle ting, ikke fordi mennesker har hjulpet dem. De tror og støtter seg på Gud fordi Han har vært trofast, men det betyr ikke at man ikke trenger mennesker og deres hjelp, støtte og kjærlighet. Selv vi som VET Gud er trofast i og gjennom alle ting og tider, trenger menneskers hjelp og omsorg.
Vi snakker rett og slett om å ikke ta det ansvar Gud har gitt oss, å elske og hjelpe våre trossøsken og medmennesker. Det finnes kristne som sier de elsker Gud men som skyver alt ansvar for mennesker rundt seg over på Gud. De vil ikke bidra når de ser behov, fordi de har nok med seg og sitt. (Jeg generaliserer litt her, bare så det er sagt. For endel hjelper andre, men endel hjelper bare spesielt utvalgte andre). Vi har fått påbud av Gud om å elske hverandre, Jesus sa: De skal se at dere er mine disipler fordi dere elsker hverandre! Ekte kjærlighet gir og ofrer av seg selv, den stiller opp, den løfter opp mennesker, den setter dem ikke i bås og latterliggjør deres problemer med høflige ansvarsfraskrivelsesfraser som jammen Gud har en plan og jeg skal be for deg, jo du trenger hjelp så jeg skal be for deg, jeg ber for deg… Kjærligheten involverer seg i andre menneskers liv, på godt og vondt. Kjærligheten tar i hånda og går veien sammen med den slitne, rådville og sorgfulle. Kjærligheten viser respekt og faktisk så vises kjærligheten best gjennom praktiske handlinger.
Så vil jeg bare kort nevne en annen ting vi snakket om, fordi om mennesker ikke har hjulpet oss, gir ikke det oss en rett til å ikke hjelpe andre. Jeg har ansvar for mine reaksjoner og handlinger, jeg velger hvordan jeg vil leve. At andre svikter meg, rettferdiggjør ikke at jeg svikter andre. Jeg skal, uansett hva jeg opplever, hjelpe de jeg får å hjelpe. Gud gir oss styrke og nåde til å hjelpe andre selv om vi selv kanskje må gå veien alene.
med Gud i hverdagen 
Vår nasjon har blitt som den rike mannen i Lukas 16. Vi leser
«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag.20 Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår.21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.»
Når man er i nød, så er det ofte hundene som kommer og slikker sårene våres, mens kristne er opptatt med sitt ministry og å «tjene Gud». Men lasarus ønsket bare smulene fra de rikes bord, dvs de som har mye å gi men ikke vill gi det. Heller beholde det for seg selv og sine likesinnende.
Jesus sier sånn «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. 13 Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. 14 Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.» Lukas 14
Ofte så sårer vi Faderens hjerte fordi vi går forbi den lidende og ønsker ikke å «skitne» til vår egen «kappe». Da hjelper det ikke om man vinner 1000 for Kristus, hvis man ikke bøyer seg ned til den lille, den uten håp. Man mister sin himmelske lønn ved å gå bort fra den som ingen andre vill røre ved, men som Jesus ønsker å sende noen til.
I historien om den barmhjertige samaritan, så forteller Jesus en dypere historie. Når den misshandlede mannen ble oversett av både Presten og Levitten, så var de ett bilde på de som tjente og lærte mengden om Gud. Mens Samaritaneren var en foraktet mann av Herrens utvalgte folk, men likevel var det han som gikk og hjalp.
Men det hjelper ikke om man har alle gode skussmål om å gjøre det rette, om du ikke lar Herren fylle deg med Hans medynk med de som ligger i rennesten og i mørke. Som strever og har det vondt. Som roper til Herren dag og natt.
La oss be om at det ikke må skje med oss som det skjedde med den rike mannen, fordi det omhandler ikke alt hva du tror og mener, men hvordan du handler på det du tror: «Den rike døde også og ble begravet.23 Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham.24 ‘Far Abraham,’ ropte han, ‘forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’25 Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine»
Å få tak i de himmelske godene, gjøres ofte ved lidelser å komme igjennom livet her nede. Mens å miste godene, kan også gjøres ved å nyte livet her nede å ikke bære noen frukt for din neste.
Ikke alle som kaller seg kristne er kristne. Og Herren sier det sånn «Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ Matt 25 Og «‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»
Heldigvis er Gud dommeren, og ikke jeg eller noen andre mennesker. Men vi glemmer ofte Herrens krasshet, og tenker bare på nåden. Vi trenger å skjønne at nåde er også å gjøre noe for sin neste. Det er det samme som å gjøre godt for sin egen sjel.