Guds fingeravtrykk i mitt liv

De siste dager, uker og måneder har forsynt meg med store muligheter og utfordringer. Jeg har mange ganger forundret meg over hva Gud har tatt meg inn i og lurt på hvordan det gikk til? Noe jeg har lurt på mange ganger i årene som har gått  forut også. Det er rart å oppleve at hva Gud en gang bak der ledet meg til å skrive ble brukt som studiemateriell i bibelgrupper, det er rart å oppleve at et menighetsblad i USA trykker tanker jeg fikk fra Gud eller bruker videoer jeg satt sammen, det er rart å se at hva jeg har gjort i lydighet (mer enn utav lyst mange ganger) har ført mennesker nærmere Gud eller gitt håp om at Gud er med og at det vil ordne seg. Det er rart…

Hva jeg håper jeg har klart å formidle opp til i dag- og også vil formidle i de muligheter jeg har fått lagt foran meg- er ikke mitt liv og litt Gud, men Guds vitnesbyrd i mitt liv. Jeg vet det høres likt ut, men det er en ting som er viktigere for meg enn annet, og det er at æren tilhører Gud alene. Det er blitt hamret inn i meg gjennom årenes løp med sliping at det er Gud alene som skal ha æren. Æren for hva jeg får stå i, for hvordan jeg forvandles og hva jeg ved Hans store nåde for formidle. Det henger ikke på min styrke og mine ressurser, på min kunnskap og min kreativitet, det hele begynner og ender med Gud. Det er Gud som holdt meg på beina, det er Gud som var trofast, det er Gud som var nådig og barmhjertig, det er Gud som gav visdom og ord, det er Gud som fylte bilder og ord med sin Ånd og kraft, med sin nåde og kjærlighet. Det var Gud. Det er Gud.

Og det er det jeg ønsker å formidle. Ikke meg og mitt vitnesbyrd, men Gud og Hans fingeravtrykk i mitt liv. Jeg ønsker å være i skyggen fordi det er Han som skal ha æren, og jeg ber om at når jeg skal vise ansikt og heve stemmen, så er det Gud som blir løftet fram og opp.

For hvem og hvor hadde jeg vært visst ikke det var for Herrens godhet og nåde? I alle forunderlige ting jeg har opplevd de siste år er Gud opphavet og den som virket, ikke meg. Jeg har valgt å følge ham uansett og jeg vet at uten ham kan jeg intet gjøre. Da snakker jeg ikke om å overleve livet og ordne praktiske ting, jeg snakker om å leve et liv i hellighet og om å være en kanal som formidler nåde, kjærlighet og kraft som skaper evige verdier. Bare Gud kan gjøre det. Jeg kan gjøre mye som kan skape endring her og nå, men bare Gud kan gi liv og kraft til det evige. Og det er det jeg ønsker å få være, et menneske som Gud kan bruke til å nå og berøre andre mennesker gjennom. Å være et menneske som den Evige Gud kan virke i og gjennom.

For ca 3-4 år siden gav Gud meg et par vers som brant seg inn i hjertet og gav en fred og glede som overgikk det meste. Jeg stod i en særdeles prøvsom tid og likevel var de 2 versene det beste jeg kunne fått. Det var som en eksplosjon av glede da ordene sank inn (det var endel som kikket rart på meg da jeg overivrig og med bortimot jublende glede delte versene. Men jeg var overlykkelig, tenk at Gud valgte meg til å gå gjennom dette så Han og Hans Navn skulle bringes større ære. WOW!).

 Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv,  jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. For min skyld,  for min skyld handler jeg, ellers ville jeg bli vanæret! Min ære gir jeg ikke til noen annen. (Jes. 48:10-11)

Jeg vet at jeg har tendensen til å ville ta Guds ære og få klapp på skuldra fordi jeg er flink og nyttig, jeg er ikke bedre enn så. Men dypest nede i hjertet er hva jeg ønsker at Gud skal bli æret og løftet fram og at mennesker skal dras nærmere Gud. Eller sagt med andre ord, jeg ønsker å leve et liv som er til Guds ære og menneskers frelse. Og jeg har 2 ting å vise til, Guds Ord og Hans fingeravtrykk i mitt liv. Og nettopp de to tingene er hva håper jeg mennesker jeg er i kontakt med (både her gjennom bloggen og i «det virkelige liv») opplever og merker seg. Klarer jeg det? Ikke så godt som jeg vil, men jeg vet at Gud ikke er ferdig med meg. Selv om jeg er rettferdig og himmelen verdig, er jeg også underveis og et verk under arbeid.

Og under arbeid er en grei måte å slutte på, for da jeg begynte dette innlegget var tankene klare men nå har det stokket seg til i toppen, akkurat slik livet innimellom gjør. Da er det godt å vite at Gud er nådig og trofast og at jeg trenger ikke å alltid klare alene og å være sterk. Gud er sterk nok for oss begge, og det vitner alle de fingeravtrykk han har etterlatt seg i mitt liv om. Han er en trofast, nådig, barmhjertig og tilstedeværende Gud. En Gud jeg ønsker mitt liv skal vitne om, peke mot og løfte opp.

~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~

Relatert innlegg: Det er DEG de skryter av Gud

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: