Åhhrr… jeg gir opp! plumper ut av meg før jeg i neste vending sier «jeg gjør jo ikke det».
Det er en dag der hodet absolutt ikke fungerer til mye mer enn å sitte på toppen av kroppen. Jeg gjør noe noen få minutter og tar pause, men hva jeg gjør fungerer ikke alltid som jeg vil. Jeg skal svare på mail og selv om jeg vet hvor «svar-knappen» er sitter jeg og kikker hvertfall ti sekunder etter den. Jeg går ut på kjøkkenet for å… ja hva var det nå egentlig jeg gikk ut på kjøkkenet for? Jeg er vant med disse dagene og prøver å ikke la dem irritere meg for mye, for det er en del av hverdagen med ME, slik er det bare. Og eneste nytte irritasjonene har er at den gjør meg surere og lager enda mer krøll i det ikke-fungerendes.
Men mellom de to linjene i starten popper tanken om ordenes makt inn i hodet mitt, det er derfor jeg tar vendingen. Det er kanskje ikke den største ting jeg irriterte meg over, men den er et symptom på noe underliggende. Når ting skjærer seg så har vi lett for å sette negative karakteristikker og ord på oss selv og de mennesker som er involvert.
– Så dum jeg er
– Du gjør alltid det (i negativ tone)
– Jeg får det aldri til
– Det vil aldri gå
– Det skjærer seg alltid
– Jeg er udugelig
og mange andre men liknende ord og setninger ramler ut av oss uten å ha stoppet i «tenk-deg-om» delen av hjernen. Det bare fosser ut av oss raskere enn smeltevannet klarer å komme seg ned fra fjellet om sommeren.
I mitt tilfelle var det «uskyldig» men det er ikke uskyldig i det store og hele. For sier vi negative ting om oss selv ofte er det det selvbildet vi bygger opp og det er også det bildet av oss selv vi viser omverdenen og medmennesker. Akkurat som sier vi negativt om andre er vi med på å rive ned selvtilliten deres samtidig som vi gir føde til skapelsen av et negativt selvbilde.
Våre ord har makt, til å rive ned og til å bygge opp.
Hvordan bruker vi ordene?
Tenker vi over at de ord vi sier aldri kan tas tilbake?
Relatert innlegg:
Et hull som aldri blir helt borte…
Hvis ord var synlige
med Gud i hverdagen 
Veldig interessante ting du tar opp her Cecilie!
Jeg kaller det «negativt selvsnakk», og innenfor kognitiv terapi har man en modell for dette; ABC-modellen (kan sikkert googles!) og det handler om automatiske negative tanker. Ja det kan handle om ting man sier til andre men jeg tenker først og fremst om ting man sier til seg selv. En kort innføring i ABC-modellen:
En situasjon A medfører en følelse eller reaksjon C. På vegen fra A til C er man, bevisst eller ubevisst, innom negativt selvsnakk B. Det er faktisk de negative tankene B som fører til C, ikke A. Det handler om hvordan man tolker A. La meg ta et eksempel:
Du strever med å finne ut av mailprogrammet på data’n fordi hodet ikke fungerer (A). Dette opplever du skaper en vond og trist følelse inne i deg (C). På vegen dit tenker du, kanskje så raskt at du ikke selv oppdager det (B): «Jeg er dum» «Jeg duger ikke til noe» «Dette kommer jeg aldri til å få til»
For meg er ikke dette bare teori. Det er ting jeg strever med nærmest daglig. Kanskje for andre enn meg også?
Helt sant det der! Ord har stor makt, derfor må vi kappes om å hedre hverandre, og oss selv.
Noen ganger når ordene fosser ut og ikke er av det koselige slaget sier det mest om frustrasjonen min og hvor vanskelig jeg har det. Det tar tid å lære seg å forstå det slik og mye vondt kan føles før det skjer. Når en forstår det selv, blir det lettere å holde det unna og «behandle» frustrasjonen for seg selv.
Jeg synes det er så rart hvordan noen ting er lette å skrive mens andre er nesten umulige, selv om det objektivt sett ikke kan forklares. Det er vel bare slik at noen ting trenger deler av hjernen som er tilgjengelig, mens andre ting trenger deler av hjernen som er stengt og da nytter det ikke å prøve å tvinge det ut. Alt til sin tid, altså. Ganske frustrerende, altså!
Viktig å tenke på ja. Tar meg i det jeg også. Av og til er det bare et litt feil tonefall som kan gjøre ting ugreit. Det blir mye klemming og «alvorlig snakk» etterpå da ja!
Klem til deg…