Å verdsette den vanlige hverdagen

Det er enkelte som synes at hverdagen er blitt så kjedelig og slitsom. Det er de samme oppgavene dag ut og dag inn, uke etter uke. Kleshaugen holder seg stor uansett hvor mye man vasker, skitne tallerkener seg ut til å formere seg som kaniner, det er kjøring og henting i det uendelige og det er det ene med det andre av rutinepregede oppgaver. Det er så slitsomt… det er så kjedelig… det er så deprimerende… det er så….

For noen uker siden hadde jeg en gutt som lå i senga og ikke hadde det noe greit, «jeg vil bare at alt skal bli som vanlig igjen» kommer det fra gutten. «Sånn vanlig med skole og lekser, trening og slikt?» spør jeg og kikker på gutten som nikker tilbake.  Jeg forklarer at jeg forstår det fordi dette er ikke noe greit. Han rister på hodet mens et hikst kommer ut, nei det er ikke greit.

Hva som ikke var greit var at han hadde vært ganske dårlig i to uker og jeg merket at nå var det ikke bare kroppen som var utslitt, det tærte kraftig på følelsene også. Han orket bare ikke mer av denne elendigheten, han ønsket seg tilbake til den vanlige, alminnelige hverdagen.

Og dette er noe mange voksne også kan skrive under på, det er noe spesielt og godt med en vanlig hverdag med faste rutiner og gjøremål. Kanskje har det tidligere blitt opplevd som litt traust og kjedelig og grått ut, men så kom en tid i livet der den alminnelige hverdagen ble noe man ønsket seg tilbake. Plutselig inntraff sykdom som bragte smerte, sorg og vanskeligheter, plutselig var det jobb som forsvant, plutselig ble livet snudd opp- ned, og det er ofte dessverre ikke før da vi ser hvor stor velsignelse det er i den vanlige alminnelige hverdagen. Når sorg, tragedie og annet vondt treffer, da blir det vanlige og rutinepregede noe godt og trygt som vi ønsker oss tilbake til.

Selvsagt er det en fare med at hverdagen kjører seg fast i spor som i lengden ikke er bra. Vi trenger å ha nok rom til å pleie fellesskap og relasjoner, nok tid til lek og aktiviteter, nok mot til å si nei til ting vi egentlig ikke har tid eller lyst til. Vi må verne om den alminnelige hverdagen gjennom at vi skaper rom for det uventede, det ualminnelige og det utrolige. De dyrebare øyeblikk som kommer ut av intet og kun varer en kort stund, men som etterlater oss med et hjerte fylt av glede, fred og forundring over hvor mye godt som plutselig bare kan skje. De fantastiske øyeblikkene som spretter opp og skaper glede og takknemlighet over livets mangfold og som er med på å gi farge, liv og ekstra mot og styrke til å glede seg over hverdagen. For er det noe som er sikkert, så er det at det er i hverdagen livet for det meste leves og får utfolde seg.

I stede for å la hverdagen bli tung og grå, la liv og farge få gjøre den mer innholdsrik og givende. Vi vet aldri når vi en dag sitter der og lik gutten min lengter tilbake til en vanlig hverdag, la oss verdsette den som best vi kan, for den er egentlig ganske så fantastisk.