Manus er ferdig!

I går kveld klokken 22.35 trykket jeg send i mailprogrammet, trakk pusten dypt og tenkte: «Ferdig… jeg er ferdig». Det var siste gang jeg sendte over deler av et manus jeg har jobbet med siden desember i fjor. Jeg er ferdig, hele manus er skrevet. Jeg (av alle, er mine tanker) har skrevet et helt manus og har til og med fått det ferdig. Egentlig ganske fantastisk og utrolig med tanke på alt som har skjedd dette året.

Hold ‘an litt, tenker kanskje du, manus? Hva slags? Og nei, jeg har ikke skrevet bok for de som tenkte den tanken (beklager til de av dere som venter, kanskje senere), men jeg har skrevet manus til en 24-episoders lang adventskalender! Tenk det da! Jeg har skrevet hele handlingen… det er mange bokstaver det… og mange titalls (ehh noen hundre) timers arbeid… og jeg er ferdig (Sånn med forbehold om at det alltids kan komme nødvendige endringer). Om noen uker skal jeg holde et nytrykket eksemplar og smile stolt og synes det er veldig rart.

Fint, hodet mitt er litt alle veier nå, la meg si litt mer om prosjektet. Det er et helt unik prosjekt i norsk målestokk (og kanskje utenfor Norges grenser også?) da alt er basert på frivillige og dugnad. Jeg fikk forespørsel om å skrive manus, fra ingenting til full historie og alt. Vi er en gjeng som har kjent sterkt for å bidra i prosjektet som innebærer skriving, organisering, produksjon og formidling av en julekalender som formidler det kristne budskap på en mer riktig måte en vi er vante med å få servert. Og nei, dette er ikke forkynnelse. Hoveddelen av serien er knyttet opp til noen familier som vi følger i desember. Den ene familien har mistet mor i kreft og far og barn sliter med sorg og bearbeiding av dette på ulike måter. Vi har en fisefin og status- og fasadeopptatt mor som ikke ser sønnen, mens faren er stikk motsatt. Vi har vennskap og konflikter, sorg og glede og mye annet. Vi har humor og tårer og vel, kanskje det meste vi trenger for å fenge? Samtidig vil det være gjenkjennelig for både små og store. Oppi dette er det på finurlig vis knyttet til en egen del der vi på en lett, enkel og fortellende måte får vite litt mer om menneskene rundt Jesubarnet og om annet som hører sammen med julens budskap. Små drypp som noen ganger er rent opplysende og andre ganger kan gi en ettertanke eller to. Er du nysgjerrig kan du lese mer om Adventsmysteriet ved å trykke tittelen og følg gjerne facebook-siden også.

Jo da, jeg fikk i slutten av november spørsmål om jeg kunne tenke meg dette, og helt ærlig, jeg kunne ikke. Jeg visste det ville bli mye arbeid og jeg var egentlig ikke opp for det med helsa mi og alt annet vi stod i. Meeen… så var det den derre med lydighet da… for jeg kjente Gud sa at jeg skulle dette. Jeg tar en prat med guttene og de er helt med på dette (noe de måtte være siden jeg måtte bruke tid og krefter som vanligvis er deres på dette inni mellom). Og så er jeg så enkel i troen at når jeg vet Gud rekker meg noen sko som er femten nummer for store for meg (for jeg hadde jo aldri gjort noe i denne duren før), så vet jeg at det er egentlig bare en av to ting som vil skje. Gud vil enten la meg vokse veldig fort slik at skoene passer ellers så vil han la meg være liten og fylle «tomrommet» med seg selv. Og det er vel helst det siste som har skjedd, før jeg føler meg fortsatt like udugelig til å ha et så stort prosjekt og slik en stor oppgave på mine skuldre… Gud kaller ikke bare de dyktige, men han dyktiggjør alltid de han kaller.

Nå er jeg ferdig med min del, jeg hadde sagt ja til å skrive og det var det. Jeg har fått mulighet til å delta aktivt videre også, men både de og jeg vet at det kan jeg ikke pga helsa. Og selv om jeg trekker meg ut nå når øving med skuespillere og innspilling skal starte opp, tenk at jeg har fått ta del i noe som dette da? Jeg synes fortsatt alt er ganske så uvirkelig.

I helga kom plutselig den siste fortellerstemmen til meg, etter titalls timer med sukk til Gud og tanke-bønn (jeg tenker og ber om en annen). Da gikk det veldig fort å få ned de siste tingene jeg manglet, for jeg hadde jo det meste i hodet, manglet bare «stemmen» til å fortelle med. Og for de som tror at det er bare å fiske opp ett eller annet fra hodet og eller å la fantasien få fritt utløp kan kanskje bildet ved siden av si noe om at når jeg forbereder meg, og også under skriving, vil jeg ting skal være riktig. Da er det bøker, leksikon og annet i massevis som brukes for at ting skal være riktigst mulig. Så om ikke alle er enig i hva som kommer, jeg har gjort mitt beste for at ting skal være riktig. Det er noe som i mange år har vært viktig for meg, å innhente kunnskap om hva jeg skal skrive, mene og fortelle noe om- noe som også gjør seg gjeldende under forberedelse og skriving på bloggene også.

Nok om dette for denne gangen, kanskje får dere oppdateringer etter som prosjektet siger framover (og kanskje et bilde av meg som lukter på nytrykket manus 😉 ). Jeg venter med spenning på at promoen skal bli ferdig (utrolig flotte bilder og klipp!) og er også ydmyk og takknemlig i forhold til alle de gode, dyktige og ivrige menneskene vi har fått med på laget. Så, om noen synes jeg har vært litt rar i toppen det siste halvåret eller lurt på hvorfor jeg tidvis forsvinner, så er det både fordi vi fikk en hard tid med sykdom og annet og det er fordi jeg har skrevet mer enn normalt. Tenk det, jeg har skrevet et manus! Og ikke bare det, det er ferdig! Jippi!!!