Gode tider kommer

Jeg må jo bare begynne dette innlegget med to avsporinger 🙂 Den er noe eget med barn og deres tidvis særdeles velplasserte uttrykk! For noen uker siden satt guttungen på ti år og mimret litte granne, og han sier: Husker du den gangen da… og jeg svarer at ja, det husker jeg. Det var kjekt! Så ser jeg et fornøyd drag legge seg over ansiktet hans før han sukker dypt, smiler stort og sier: Det var gode tider det! (skulle tro han var 60 år eldre 😉 ) 

Den andre avsporingen er at etter en hel god uke har jeg hatt en flott dag, og siden det er bursdagen min, var det ingen selvfølge for ett par uker siden. Er sliten, men det er fordi jeg har snakket mye og hodet og kroppen har fått mer enn nok. Takk til alle dere som sendte gode tanker og bønner på forhånd og til dere som har sendt varme ord og oppmerksomhet i dag. Men sånn egentlig, hva er alt styret med 40? Jeg har kikket litt ekstra rundt meg i natt og i dag, og for meg ser alt likt ut…  😉

Forrige mandag slet jeg meg gjennom forberedelser til kamp. Etter å ha gjort meg klar var det minsten som skulle skrus inn i fotballutstyret, og mens jeg legger siste hånd på verket- som var en vrang og trang fotballstrømpe over en leggbeskytter ringer telefonen. Etter jeg har slitt meg ferdig får jeg beskjeden: Kampen er avlyst- Jubelen står i taket hos gutten (og siden vi satt på trappa utendørs var takhøyden stooor) som ønsket seg en fridag etter fotballtur til Danmark og 17. maitog, mens jeg sukker og tenker at jeg kunne fått beskjed litt før. Jeg må likevel ut en tur og finner ut at jeg bare kan få det gjort, så er jeg ferdig med det. I bilen på vei hjem begynner jeg å synge og plutselig, og jeg mener helt plutselig, så kjenner jeg at glede og takknemlighet bobler på innsiden og jeg smiler mens jeg synger videre. Helt plutselig var alt det tunge som hadde vært inne i meg i månedsvis helt borte. Det ble løftet av og inn kom glede og fred.

Siden i fjor en gang, tror egentlig det var sensommers men husker ikke helt, har mye vært veldig tungt. Det har vært en stadig bestemmelse om å fortsette. Fortsette å gjøre hva jeg må, fortsette å hjelpe, fortsette å gå i lydighet til hva Gud kalte meg til å gjøre, fortsette å støtte og oppmuntre andre, fortsette å tro Guds ord som sant, fortsette selv om jeg aldri så noen bedring. Men denne kneika har vært tøff. Den har gått dypere i sjela og hjertet enn noen gang tidligere og den ble mye lengre og tøffere enn hva jeg trodde. Igjen satt jeg i mørket og uten mulighet til å hjelpe meg selv.

Og noen av dere vet godt hva jeg snakker om. Den trykkende tungheten som knuger ned hjertet og sørger for at dråpe etter dråpe av håp drypper ut og tilslutt etterlater oss tomme og frustrerte. Vi er forbi oss selv og vi er avhengige av hjelp utenfra for å komme videre, for selv makter vi ikke ett eneste skritt til.

For ett par måneder siden var det så ille at jeg begynte å synes synd på meg selv og selvmedlidenheten begynte å sige så smått inn. Jeg ønsker ikke synes synd på meg selv, og jeg var et ikke helt pent syn der jeg satt og sutret. Men jeg fortsatte også å sukke til Gud om hjelp. Gud, jeg vil ikke være i dette, hjelp! Og Gud svarer på våre nødrop! Jeg ble minnet om to steder i NT der Gud selv banker på døra, og gjennom de to skriftstedene minnet Gud meg om viktigheten av å se andre mennesker og gjøre noe for å hjelpe dem, og også at Han ville gi meg hva jeg trengte for å klare dette. (Det er skrevet to innlegg om dette på den andre bloggen som heter: Når Gud banker på døra (behovene) og Når Gud banker på døra (forsørgelsen) trykk på tittelen hvis du vil lese)

Jeg tok til meg hva Gud minnet meg om og begynte å være der for andre med glede igjen, ikke fordi jeg måtte men fordi jeg ville. Sakte men sikkert begynte det også å dryppe inn ord til oppmuntring, det kom noen uventede gaver og det kom uventet hjelp. Ikke mye på en gang, men litt sånn nå og da. Jeg så at det var forandring på vei, men samtidig var det like tungt inni meg og hverdagen var like tøff. Men Gud begynte på ny å tenne opp håpet i meg, jeg ante at det ville skje noe, men visste ikke når. Og selvsagt hadde jeg ikke trodd at det ville ta over to måneder til før det skjedde, og at til da ville ting, utfordringer og prøvelser ikke bare bli tyngre, men også flere i antall, jeg visste bare at det ville bli bedre tider en dag der fremme.

Jeg har nesten ikke våget å si til noen at jeg har hatt en hel god uke, for det er nesten for utrolig! Men jeg har hatt det! Og jeg skal glede meg over alle de gode dagene jeg får. Jeg vet ikke hvor lenge de er her, men jeg skal nyte dem, fryde meg over dem og være takknemlig for at Gud igjen bragte meg ut i åpent rom og til ny styrke og frihet! Jeg har beskrevet hva jeg opplevde som en salme 40 opplevelse til noen få, og nettopp det er hva jeg ønsker å minne dere som sliter i det tunge og vonde, det kommer bedre tider. Det kommer en dag der du helt plutselig opplever at tunghet, frykt og vondt flytter ut av hjertet og at glede og fred flytter inn. Du vil  oppleve at sørgesangen blir borte og at en ny gledessang fødes frem i ditt indre. Du må holde ut, for det kommer bedre tider. Gi ikke opp, Gud er med deg hver tåre, hvert skritt og hver dag, han vil føre deg igjennom dette og ut i fritt rom og til glede og ny frihet.

Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren. Salig er den som stoler på Herren… (Sal. 40:2-5a)