Ulike veier, samme mål

Kapittel 11 i Hebreerbrevet er kjent for de fleste, troens helter er for mange forbilder. Men hvor ofte stopper vi opp og tenker på hvor ulike liv og skjebner disse dyrebare sjelene hadde? Alle opplevde i tro og levde ved tro, men hva de måtte gå igjennom, hva de fikk stå i og hvilke av Guds løfter de fikk se oppfylt er veldig ulikt. De var på veldig ulike veier i livet, men det var ett felles mål de strakk seg etter- evigheten med Gud. Også mens de var underveis var det også likhetstrekk: Ønsket om å ære Gud som den allmektige og himmelens og jordens skaper, lydighet mot Guds kall og vei for deres liv, ønsket om å bli bedre kjent med Gud og å spre Guds sannhet, nåde og kjærlighet med dem rundt seg.

Og slik er våre liv også.

Vi er på veldig forskjellige plasser i livet og våre veier kommer for det meste til å være ulike andres. Det er ikke Guds hensikt at vi alle skal leve likt og oppleve likt, men at vi alle skal ha de samme mål. At mens vi lever her på jord er vårt ønske Guds ære og menneskers frelse og at etter som vi går gjennom livets opp og ned likedannes Kristus mer og mer. Ikke bare vil de veier vi går i livet skille seg mye fra hverandre, men også de opplevelser og løfter vi ser oppfylt. Vår utgang vil være ulik, noen går ut av dette jordiske liv etter å ha sett mange løfter oppfylt, andre vil ikke ha sett det helt skje enda. Men for oss alle venter en evighet med Gud og en dag der alle løfter oppfylles og Guds rettferdighet dømmer og råder.

Jeg kan ikke si at du ikke lever overgitt Gud fordi du ikke opplever de utfordringer jeg gjør, like lite som du ikke kan si at jeg tror feil eller må tenke feil fordi jeg ikke opplever de velsignelser du gjør. Gud har ulik vei for oss alle og hver enkelt av oss må lære å akseptere, omfavne og falle til ro med vår vei, samtidig som vi er storsinnet nok til å unne andre deres gode tider og barmhjertige nok til å omfavne de som går gjennom tyngre tider.

Det er sammen vi er ett legeme, og vi må være ulike for at vi sammen skal fungere. For at vi skal bli sterkest mulig, må vi også omfavne og akseptere både eget liv og andres liv. Vi er ett legeme, på vei mot samme mål, men mens vi er underveis vil vi oppleve veldig ulike ting. Ikke skyv vekk din bror eller søster fordi de opplever så mye bedre ting, eller så mye tyngre ting, enn du gjør. Gjør det til en hjertesak å oppmuntre, støtte og hjelpe videre hele Guds folk- vi er tross alt på vei mot samme mål, evigheten med den Gud og Far vi elsker- og som elsker oss.

Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler.
Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss. (Heb. 11:32-40)