litt trist…

For tiden kjenner jeg at jeg er litt trist… selv om jeg har gode dager så kjenner jeg tristheten knuger der inne. Det har mye å gjøre med at de gode dagene er ikke så gode som de pleide å være. Det, sammen med at jeg vet at min gode dager nok er i nærheten av andres ganske så veldig dårlige dager, gjør at jeg kjenner det er litt tungt. Det er trist å ikke kunne gjøre hva jeg har lyst til med guttene. Det er ting jeg har lyst til, som å lære fjellklatring, hoppe i fallskjerm og ta noen turer i den store klatreløypa med svev over elva og slike typiske dameting 😉 , men de tingene savner jeg egentlig ikke. Jeg savner derimot den hverdagslige herjeaktiviteten med guttene. Og sorgen over det tapte har dukket frem igjen, den tilbakevendende sorgen som må godtas, føles og bearbeides så mange ganger. Men slik er livet som begrenset vrakgods. Sorg og savn går hånd i hånd- både over tapt helse, tapte muligheter og tapte relasjoner. Er det rart man innimellom kan kjenne seg litt trist…

(og ja, jeg vet Gud er med, men det gjør ikke det såre og vonde bedre, det gjør det derimot tålbart og håndterbart fordi jeg vet det er en som bærer meg, som ikke svikter og som vil hjelpe meg igjennom samtidig som han fikser litt mer på mitt knuste hjerte)

Det er ikke ofte disse innleggende kommer, men en gang inni mellom er det greit å skrive det som det er. Jeg er ofte litt rund i kantene når det gjelder egen helsetilstand, men tydelig nok til at det er gjenkjennelig for de som sliter. Denne gangen er det litt mer rett frem enn vanlig. Til de av dere som synes det er tung lesing- livet er dessverre slik for mange inni mellom. Jeg håper du lar ordene inspirere deg til å kikke litt ekstra godt rundt deg og se om du har noen slike som meg rundt deg- noen som kunne trengt en klem, en prat og litt omsorg og støtte.