Er troen privat?

Jeg satt og tenkte på uttrykket «personlig tro» som ofte blir brukt i kristne sammenhenger, dog i litt ulike varianter. Det blir brukt som beskrivelse for det frelsesforhold vi skal ha med Gud, men det blir dessverre også brukt som en unnskyldning for å holde seg unna fellesskap og det å dele evangeliet med andre.

Vi er skapt for fellesskap med både Gud og mennesker, ingen av oss har det best alene. Vi er sosiale individ som trenger både den støtte og omsorg og de små puffene videre som andre kan gi.

Frelsen er noe personlig, men den skal ikke være privat. Den kristne tro bibelen snakker om er en tro som leves ut i fellesskap med andre. Det er i fellesskap de gaver Gud har gitt oss best brukes og det er her våre kanter slipes. Det er i fellesskap vi kan løfte hverandre opp og støtte de som trenger det. Sammen gir vi et sterkere og mer utfyllende bilde av Guds nåde og kjærlighet enn vi kan alene.

Mange lengter etter å kunne trekke seg bort å være alene. Det føles fristende og velsignet ut å ikke måtte forholde seg til andres merkverdigheter, skavanker og svakheter og hvordan vi selv blir i møte med dette. Tenk å få mer alenetid! Selv om vi alle skal ta vare på oss selv og også vårt personlige forhold med Gud, skal vi ikke løfte dette opp som viktigere enn fellesskap. Vi ikke bare trenger begge deler, vi er kalt til å leve liv som er fylt med begge deler.

Troen vår er personlig, men den skal ikke være privat.