Jeg er litt urolig…

Det er ikke bare jeg som kjenner på uro i disse dager, de fleste har nok en eller annen gang kjent på det de siste dagene.

Jeg har visst at landet vårt vil oppleve krisetider i noen år nå, men hadde ikke trodd det skulle bli som dette. Å oppleve at det faktisk er forbudt å sende poden på fotballtrening, gå til frisøren eller delta på en konsert er ganske uvirkelig. Men det er her vi er, og jeg er glad for det.

Jeg er glad for at alle de ekstreme tiltakene settes inn og jeg er glad for at det fokuseres på at vi må følge retningslinjer av hensyn til de mer utsatte og mindre motstandsdyktige. For de fleste vil det å bli syk ikke være den store krisen, men for enkelte kan det at noen driter i å være hjemme 14 dager føre til at de ikke får mer enn 14 dager til å leve. Viruset er kjipt for de fleste, men dødbringende for endel.

Da Erna stod og sa at det var viktig at vi handlet raskt, så siktet hun ikke til at folk skulle storme ut og tømme butikker og apotek for mat, desinfisering og medisiner. Som det er sagt fra mange hold, vi har mer enn nok på lager for både uker og måneder. At folk handler for noen dager ekstra ser jeg ikke problem med, men fornuft, for da trenger man å ut sjeldnere, men den hamstring som har foregår har gjort det vanskelig for endel. Hvem trenger å handle hermetikk for flere tusen og dopapir for 6 måneder?

Mens medmenneskeligheten og hensyn til andre blomstrer hos endel, ser vi blant andre en egoisme som ikke tar hensyn til andre.

At mennesker er urolige og bekymret kan jeg forstå, og dette er like mye gjeldende blant kristne og ikke-kristne. Frykt er blomstret opp hos enkelte og de vet ikke hvordan de skal tenke og forholde seg til verken Gud, seg selv og andre i disse tidene.

Gud er fortsatt den samme og hans løfter er fortsatt de samme og like gyldige. Verden vi lever i har forandret seg drastisk på kort tid, men Gud har ikke. Han er like trofast og god, like tilstede og like full av nåde og kjærlighet. Men det å tro på Gud er ikke en garanti for at vi ikke bli syke, og heller ikke at vi rammes av alle de andre ting som skjer. Garantien vi har er at om vi skulle oppleve vanskelige tider så vil Gud være med oss og vi vil få hjelp til å stå støtt i troen samtidig som vi får trøst, nåde og hjelp til å komme igjennom på en måte som ærer Gud, er god for oss og til hjelp for andre.

Og her ligger faktisk min største uro, i det budskap enkelte kristne grupperinger kjører hardt ut i disse dager. Jeg har sett flere bilder, bønner og notater om at vi er beskyttet av Jesu blod og at mennesker i Jesu Navn stopper Corona for seg selv og sine.

Jeg tror at Gud kan beskytte oss og jeg tror at mennesker kan bli verna, men jeg tror også at siden vi er en del av denne verden vil også mange kristne oppleve å rammes hardt, både helsemessig, økonomisk og annet. Vi kan ikke bruke Guds Ord som en garanti mot prøvelser og sykdom.

Vi er ikke av denne verden, men vi er i den. Vårt indre menneske er for alltid trygt i Jesus og ingen sykdom eller prøvelse kan rokke ved dette. Heller ikke det at kroppen kanskje rammes av vondt, kan rokke ved det faktum av vårt indre er for evig trygt. Vi trenger ikke frykte sykdom eller død, men vi skal være påpasselige.

Min uro er at endel av dem som deler den type innlegg jeg nevnte faktisk ikke bryr seg om å følge retningslinjer fordi de har jo bedt om beskyttelse og stått virus imot i Jesu Navn. De fortsetter som vanlig fordi de tror de er trygge og ikke kan bli smittet eller være smittebærere, og dermed setter de både seg selv og andre i fare ved å ikke ta nødvendige hensyn. Hva jeg også er urolig for er hva som skjer med troen til de som deler slikt og til alle som leser det når de eller noen de kjenner rammes, og det kanskje hardt? Vil troen deres tåle den knekken som da kommer?

Til deg som kjenner på uro og frykt i denne tiden. Det er ikke mye jeg kan si som bryter de tingene, men som med alt kan vi legge også dette på Herren. Det er viktig av vi tar våre tanker til fange og at vi fører dem inn på et godt spor. Vi kan ikke gå å frykte å bli smittet, syke eller død hele tiden. Vi kan derimot følge de retningslinjer som kommer fra øverste ledelse i land og kommune. Hvis vi er påpasselige og tar hensyn, så har vi gjort hva vi kan rent praktisk, og når vi gjør hva vi kan så må vi også roe oss selv med det.

Vi må heller ikke glemme å be. Be Gud gi oss fred, ro og ledelse om hvordan vi skal håndtere denne tiden og ordne vår hverdag. Be for mennesker vi kjenner. Be for ledelse i kommune og land. Be for alle de tusener av helsepersonell som gjør sitt beste i en ekstrem tid. Be for transportarbeidere, apotekansatte, butikkmedarbeidere og alle de tusener som gjør sitt arbeid i disse vanskelige dagene. Be  for alle dem som frykter framtiden fordi de har mistet inntekt, er permitterte, opplever konkurs og annet.

Vi må hjelpe hverandre som best vi kan.
Gjennom prat, omsorg og hjelp av både praktisk og økonomisk art.
Jeg liker hva som har blir sagt av mange de siste dagene: Ta vare på hverandre uten å ta på hverandre.

Det er en tid for alt.
En tid for å være nær, og en tid for å holde avstand.
En tid for å gi klemmer, og en tid for å holde dem tilbake.
En tid for å ha åpne dører, og en tid for å ha dem lukket.
En tid for å søke fellesskap, og en tid for å være alene.
En tid for selskap og fest, og en tid for ettertanke i fred og ro.
Det er en tid for alt, og vi vil igjen oppleve at ting vender tilbake til hva vi er vante med. En dag vil dette snu og hverdagen blir mer normal igjen, men nå er tiden for å vise hensyn gjennom å holde avstand og ta vare på hverandre uten å være for nær.