Når de nærmeste sliter -4

Endel tar det som en selvfølge at jeg har barn som er aktive i tro og menighet- for jeg er jo så tydelig på egen tro- men dette er ikke tilfelle. Det er rundt tre år siden den gutten som sliter kom til at han trodde ikke på Gud lenger, og jeg synes egentlig det er helt greit. Det har gitt noen hakeslepp rundt forbi når jeg har sagt det, men når jeg har fått forklare så er det flere som egentlig er enig.

Slik jeg forstår Guds ord så kan ikke vi mennesker påvirke den indre prosess som må til for at mennesker blir frelst. Frelse, åndelig fødsel, er og blir et Åndens verk. Det betyr ikke at vi ikke har en oppgave å gjøre i forhold til det hele, vi skal dele Guds Ord og fortelle om Gud, tross alt- troen kommer ved forkynnelsen som kommer av Guds Ord. Men hvordan mine ord virker i andre mennesker kan jeg ikke påvirke, det må legges i Guds hånd. Jeg tror heller ikke at vi trenger å være så innmari dyktige formidlere for at det skal virke, det viktigste er å fortelle. Her er en av uenighetene som finnes, noen tror at de må være flinke og dyktige slik at deres ord og framstilling får mennesker til å tro på Jesus så de begynner å nærme seg Gud og senere kan bli frelst, mens andre (som meg) mener at vi kan ikke gjøre døyten for å påvirke andre mennesker til å tro, men vi skal trofast dele ordet om Gud og la han kalle sine til seg. Så skille ligger på: Er det vi som skal bringe mennesker til å tro på Jesus (da må vi være dyktige) eller er det Gud som gir tro til mennesker (da er det lydighet, ikke dyktighet, som teller).

Tilbake til hvorfor jeg synes det er greit at gutten har tatt det standpunktet. Jeg mener at endel (egentlig mange) av dem som kaller seg kristne ikke er det. De tror på Jesus, men nødvendigvis ikke den bibelske Jesus. Mange av de som er vokst opp i menigheter og under kristen forkynnelse i hjemmene, tror de tror fordi de er opplærte til det. Men hvis de tror av vane, er del av fellesskap fordi de trives og mener at de gjør så godt de kan, er de da født på ny ved Ånden? Og derfor synes jeg det er helt greit gutten sier han ikke tror, for det er ingen fare for at han fortsetter i opplært spor bare fordi det er trygt, godt og greit, han må- når Gud kaller- ta en egen selvstendig avgjørelse. Når det skjer så vil det ikke være noen tvil, for hvis Gud trekker en som tror han ikke tror til seg og åpenbarer Kristus i hans hjerte, da er det liten tvil om frelsen.

Jeg ønsker selvsagt at gutten skulle vært troende allerede nå, og jeg tror at noe av hva han sliter med også henger sammen med eksistensielle spørsmål. Vi vet det flere steder snakkes om den indre tomhet som mennesker uten Gud opplever, og dette er (i mine øyne) litt av hans utfordringer. Men jeg tror ikke på å tvinge ting fram, det må få modnes fram over tid. Jeg ber, og så stoler jeg på at alt han har lært og opplevd i oppveksten vil brukes av Gud, og kommer det åpninger for å snakke om Jesus, så vil de brukes. Men å overøse mennesker konstant med Guds ord og formaninger har jeg liten tro på, ofte skaper det mer avstand og motstand. Min viktigste oppgave er ikke å stadig forkynne, men å alltid støtte, elske og hjelpe innenfor tydelige rammer, og dele ord når muligheter oppstår.

Neste gang beveger vi oss inn på ‘alt tjener til det gode’

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: