Fint, vi har lært at den verden vi kjenner i et øyeblikk kan snus totalt på hodet, men lærte vi mer enn det? Lærte vi mer om Guds trofasthet og at Hans tanker og veier er høyere enn våres? Lærte vi å vise omsorg for de blant oss som sliter? Lærte vi å være ærligere om at det er ikke alltid bra? Lærte vi å ha kirke hjemme og at bønn faktisk virker?
Det er et annerledes år vi har bak oss og jeg har tenkt litt på om vi virkelig har lært de viktige leksene eller om vi bare lengter tilbake. Vi kan ønske det vi kjente så mye vi vil, men det vil aldri komme tilbake slik det var. Uansett så er verden vi kjente borte for oss, og det også selv om en del vil bli mer «normalisert». Vi trenger ikke drømme om dagen der strenge smittevernstiltak ikke styrer lenger, vi ser at den dagen kommer og for mange gir det et lettelsens sukk. Jeg er både óg på det.
Det siste året har jeg både hørt fra andre og lest mye om at det utføres angrep på de kristnes rett til å samles til gudstjeneste, men hva jeg sjeldent har hørt snakk om er den fantastiske mulighet vi fikk rett i fanget til å lære å være kirken i våre egne hjem. Jeg har ikke sett på det som myndigheters forsøk på å fjerne våre friheter, men jeg har sett på det som en Guds mulighet til å lære, til å utvikle oss og til å styrke de mindre fellesskap. Vi har kunne samles, bare ikke i like store sammenhenger. Vi har kunne dele Guds Ord med hverandre, bare på andre måter. Vi har kunnet be både sammen og for hverandre. Vi har ikke blitt fratatt våre muligheter, de er bare blitt endret. Vi har som enkeltindivider fått større ansvar for å pleie vårt personlige forhold til Jesus og til å ta vare på hverandre. Vi mistet muligheten til å bli «fødd» like mye opp av andre, men vant muligheten til å søke Gud på egen hånd. Vi mistet muligheten til de større, litt mer distanserte fellesskap, men vant muligheten til å pleie de som er mer nære og tette. Men grep vi disse mulighetene eller klagde vi bare over hva vi mistet?
Mange som tidligere ikke slet med frykt ble grepet av dette og det er mange skjulte historier blant oss om mennesker som har gått inn i et mørke de aldri før har opplevd. Det er mange skjebner skjult bak de tiltak som ble plassert på oss som vi ikke kjenner eller ser, men endel av det er vår egen skyld fordi vi ikke «ser» hverandre slik vi burde. Vi bryr oss ikke om hverandre i den grad vi burde og er kalt til… Det er mennesker som virkelig trenger å høre om det håp og den fred vi har i Jesus, men har vi delt dette med dem? Har vi fortalt de som sliter med frykt at det som skjer aldri overrasker Gud og at Han er uforanderlig, alltid på tronen og alltid mektig? Har vi tatt menneskers tap av inntekt og levebrød på alvor og stilt opp med hjelp?
Vi har fått så utrolig mange muligheter det siste året, både til å peke på Jesus og til å være der for andre, men fikk vi nok med oss selv og vår sorg og vårt slit? Førte hva vi gikk igjennom oss nærmere Gud eller dro det oss bort fra ham? Jeg tror at det er mange som, hvis de er ærlige, må innrømme at det siste året rokket mer ved deres tro enn det styrket dem. Hvorfor er det slik? Hvorfor tviler vi på Guds nåde og godhet og hans vilje og evne til å hjelpe oss? Hvorfor fører vanskeligheter oss til å søke menneskers hjelp og støtte i stede for å tvinge oss i kne i bønn? Lærte vi de viktigste leksene i året som gikk eller prøvde vi bare å komme igjennom med nødskrik…
Hvis vi er ærlige; er den kirken vi har bare sterk på utsiden, eller er den også indre sterk? Ser det bare fint, flott og bra ut bare på utsiden eller er det også en indre styrke som skinner som lys, håp og trøst i en mørk verden? Har vi den indre styrke som skal kjennetegne de kristne og kirken eller er det bare skinn av gudsfrykt?
Det var mange profetier om at 2020 skulle bli et fantastisk år med framgang og seire uten like, men ble det det? Hvor mange av de som profeterte om store ting for 2020 nevnte at verden ville bli snudd på hodet og at vi ville oppleve en rystelse og uro vi ikke har sett på mange tiår? Mange profeterte om ytre framgang, hvor ble den av? Jeg vet vi har hatt en enorm mulighet til å renske ut mye feil forståelse og forkynnelse i vår midte, men har vi brukt muligheten eller tviholder vi på at mirakler, under og helbredelser er tegn på sann gudstro og gudsliv? Jesus selv sa at det nødvendigvis ikke var slik, så hvorfor kan vi ikke omvende oss fra dette? Jesus sa at vi skulle kjenne treet på frukten, men da snakkes det ikke om tegn, under og mirakler, for frukten av et liv overgitt Gud er at Åndens frukt blir synligere og sterkere tilstede i våre liv. Mennesker kan kalle Jesus Herre, Herre og utføre helbredelser og mirakler, men det betyr ikke at Jesus kjenner dem. Nettopp det at vi har holdt fast på disse ting som «sikre tegn» har ført mange inn i fortvilelse og motløshet. De har trodd at bare de tror og proklamerer hardt nok skal ikke vondt ramme dem, men så ble de sveipt inn av nedgang, håpløshet og tap på mange vis. De har trodd forkynnelsen til mennesker som viser til helbredelser som sikre tegn på deres gudsfrykt og at Gud er med dem, mens de har hatt liv som ikke samstemmer med hva Guds ord sier er gudfryktige liv. De har hatt ytre glitter og stæsj, mens det indre livet ikke var styrt av Guds Ånd og overfloden av Åndens frukter.
Hvis motgang fører oss bort fra Gud og får vår tro til å bryte sammen så har det ikke vært en tro som er gitt av Gud. Den sanne gudstro vil ikke bryte sammen av motgang, den vil drive mennesker inn i større avhengighet til Gud og hans nåde. Den tro som er bygget på den sanne klippe vil stå støtt også når omstendighetene raser sammen. Det er selvsagt tider der motløshet kan gripe og vi ikke vet ut eller inn, men i de ting så søker vi enda nærmere Gud, vi blir mer avhengige av Hans ord og vår bønn blir mer ærlig og sann. Vi fjerner fine ord og floskler og vi kommer til Gud som vi er; sårbare, skrøpelige og i behov av hans nåde og hjelp, men også i tillit til at Han er en Gud som hører, som frelser, som berger, som trøster og som er trofast og barmhjertig mot oss alltid.
Når fienden kommer mot oss og vi hører ord om at dette er for mye for Gud, Gud kan ikke hjelpe gjennom dette eller berge ut av det så trenger vi å stoppe opp, holde munnen lukket og gå til Gud. Ofte så begynner vi å protestere og vi prøver å finne menneskelige løsninger på de utfordringer vi møter, men vi må lære at det er Gud og hans rike og rettferdighet vi søker først. Mennesker kan bare hjelpe til en viss grad, men den sanne hjelp og redning kommer fra Herren. I stede for å gå på kompromiss med fienden og gi over vår tillit og tro, så går vi til han som er opphavet, opprettholderen og ankeret for vår tro. Vi må vende våre sinn og våre hjerter til Gud, vi må tre inn foran nådens trone og søke hjelp og visdom og vi må huske at Gud er den som ikke bare holder hele universet oppe, han holder den enkelte av oss i sin hånd. Bønn vil forandre situasjonen, for sann bønn viser at vi til og med i fortvilelse og motløshet velger å stole på at Gud er Gud og at han vil holde sine løfter til oss om å hjelpe og berge oss. Han vil kjempe for oss når vi legger våre liv og våre utfordringer i hans hender. Han er den klippe som aldri rokkes, også når våre liv og omstendigheter rystes på det dypeste. Han er kilden til liv og lys, til glede og fred, og han vil aldri svikte sine barn, de rettferdige.
Men, det må mer til enn bare ord. Et ofte brukt vers det siste året er fra 2.Krøn.7,14 om at hvis Guds folk omvender seg og ber, så skal han høre fra himmelen. Det er ord som bringer håp, men det er ikke alt det står. Det står: Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet. Det er ikke nok å huske at man er Guds utvalgte og be om Herrens hjelp, det står tydelig at vi også må ydmyke oss, søke Gud OG vende oss bort fra våre onde veier. Vi kan ikke bare be, vi må omvende oss fra å søke det gode kun for oss selv, gå egne veier og ikke ta Gud og gudslivet på alvor. Vi må omvende oss og la Gud helbrede og gjenopprette vårt indre, vi må underordne oss Kristus som Herre og vi må slutte å søke egen framgang og enkelthet og heller søke Gud og hva som er hans. Og det vil koste, for et menneske som vil ære Gud vil oppleve motstand fra verden, men Gud svikter ikke de som ærlig og ydmykt kommer til ham, han både redder og bevarer dem og han lar sin herlighet lyse både for dem og gjennom dem.
Så jeg lurer virkelig på om vi har forstått hvor mye lærdom Gud hadde gjort klart for oss i året som gikk? Hvor mange muligheter vi fikk til å bli mer grunnfestet i troen, vokse i kunnskap og kjennskap til Gud og utvide våre hjerter gjennom å vise omsorg og gi hjelp til andre. Lærte vi de viktigste leksene eller overlevde vi bare med nødskrik…
Noen av de bibeltekster som er bakgrunn for innlegget:
2. Krøn. 7:11-22
2. Kong.19 (v 14-20 spesielt, merk hva Gud starter svaret med)
Matt.7:15-28 (merk tematisk rekkefølge og sammenheng)
Heb. 12:25-29
Matt.6:33
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)