Hvem er jeg?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg som dagen derpå blir slettet, men det har skjedd ved noen tilfeller fordi hva som ble skrevet enten ble for sårt å dele eller fordi jeg var usikker på om det var riktig å dele. Jeg skrev for noen dager siden et innlegg om identitetskrise som fikk seg en tur i søpla, og det fordi det rett og slett ble for sårt. Noen deler er bevart men helheten i det er fjernet.

Hvem er jeg? skrev jeg i tittelen, og det kan være vanskelig å vite når livet plutselig blir drastisk endret. Det er ikke selvsagt at den vi føler vi er på høyden er den samme vi føler vi er i dalen. Vårt syn på oss selv, vår plass i verden og vår opplevde verdi forandres etter som livet kaster ting mot oss. De fleste ganger skjer det i små biter og udramatisk, men det kan også komme så brutalt kastet på oss at vi plutselig ikke ser og kjenner oss selv oppi hva som skjer.

Det nærmer seg 2 1/2 år siden jeg fikk det tilbakefallet som satte meg enda lengre tilbake enn noen gang og i løpet av den tiden har jeg mange ganger kjempet med tankene «hvem er jeg nå?» og «hvem skal jeg være nå?». Svar har jeg ikke funnet, jeg føler fortsatt jeg er like mye i ingenmannsland. Og det gjør vondt, fordi det gjør at jeg på en måte forsvinner og blir usynlig. Ei dyrebar søster skrev ei linje på fb en dag som hun hadde hørt fra ei hu har kjær: «En må være flink til å gjøre seg viktig for seg selv. Det er så alt for lett å gjøre seg usynlig». Og det satte tankene i gang hos meg igjen, for min første tanke var hvordan blir man viktig for seg selv? Og ikke det praktiske med hvordan man verdsetter seg selv, elsker seg selv og gir seg selv rom til å være, men hvordan? Hvordan klarer man det? Hvordan kan jeg finne meg? Hvem er jeg?

Jeg har tenkt på de ting med jamne mellomrom etter den smellen, fordi jeg har opplevd at jeg finner ikke veien inn til hvem skal jeg være nå som jeg kan enda mindre enn tidligere. Dere som har lest ei tid vet at dette har vært oppe tidligere, for når man lever med kronisk sykdom så har man sorg med som forholdsvis fast følgesvenn. Vi klarer aldri helt bearbeide hva vi lever oppi fordi det er stadige endringer som setter oss tilbake, mer utenfor og gjør oss usynlige. Det er en ting å bli usynlig for omgivelsene, men når man blir usynlig for de nærmeste og for seg selv, da rystes mye av det indre. Og der sitter jeg, midt i jordskjelvet. Jeg vet hva som var men jeg vet ikke hva som kommer. Jeg klynger meg fast mens det ryster og lurer på hvem skal jeg være nå? Men hvordan kan jeg vite hvem jeg skal være nå når jeg ikke vet hva som kommer? Jeg var, jeg vil bli, men hvem er jeg nå?

Og nettopp i det såre og det vonde er påminnelsen om at «i dag» teller så viktig for meg. Jeg vet kanskje ikke så mye om hvem jeg skal være når min verden er snudd opp ned, men jeg vet at i dag kan jeg enten bruke eller forkaste mine muligheter. Jeg kan velge tillit og tro eller forkaste det til fordel for tvil. Jeg kan velge glede eller forkaste det for uro. Jeg kan velge å dele eller forkaste det og holde fast på hva jeg har. Jeg kan velge å gjøre godt eller forkaste det til fordel for å bare se gjennom fingrene med ting. Men i dag teller. I dag, når det er både ventetid og rystelse- teller, og også i dag kan jeg velge å leve godt.

Det er godt å vite at man er elsket av Gud og er dyrebar i hans øyne. Å vite at Gud er en god Far som elsker dattera si og som vil være med meg gjennom alt og uansett hva som skjer er trofast mot meg. Det vet jeg. Jeg vet at Gud ser på meg med nåde, jeg vet jeg er elsket, jeg vet jeg er ønsket, men jeg har også et tomrom i de tingene. Det henger sammen med noe jeg har sagt til enkelte; jeg merker ikke at Gud virker eller er nær slik du snakker om at du opplever. Jeg stoler på Guds ord om at han er virksom i og gjennom mitt liv, men i lang tid har jeg ikke merket så mye til det. Det er kommet en kort tilbakemelding fra enkelte en gang inni mellom som gjør at jeg vet Gud er virksom, men jeg merker det sjeldent selv. Er det noe vi lengter etter og trenger så er det å oppleve nærhet til de vi har kjær, og det er et dypt savn i mitt forhold til Gud. Å oppleve det spesielle nærværet som vi hadde i så mange år. Hvorfor det ikke er slik nå vet jeg ikke, men jeg vet Gud vet jeg lengter etter det- samtidig som jeg mener at om han velger å være stille i dette, så er det hans rett. Det er hans rett, han er tross alt Gud, men så er det opp til meg hvordan jeg lever mens jeg venter, mens mitt indre rystes; Hvem er jeg mens jeg er underveis? Nettopp svaret på det spørsmålet vil avgjøre hvem jeg kommer til å være når dette en dag roer seg. Og uansett om det er lang eller kort vei fram til det punktet: Jeg vet Gud vil være trofast og god mot meg og at han vil gi meg hva jeg trenger for å komme fram- og ikke bare det, underveis vil han fortsette å gjøre sitt underbare verk i meg og la meg skinne litt mer av hans godhet, nåde og kjærlighet.

6 kommentarer om “Hvem er jeg?

Legg til din

  1. Wow! Dette kunne være skrevet om meg og min historie…
    Det er utrolig vondt, sårt og… ja, tomt og kjenne på dette. Du beskriver opplevelsen så godt.
    I lang tid nå, har dét å se «inn» i fremtiden bare vært å se inn i en stor sort vegg av «ingenting-het.» Bare et stort sort hull uten innhold. På mange måter har dét fungert som et speil. Jeg har ikke følt det har vært annet enn et stort sort hull uten innhold inni meg heller….. I det jeg skriver dette, blir jeg plutselig i tvil om hva som er en refleksjon av hva… kanskje fremtiden ser sånn ut fordi jeg mistet meg selv?
    I mitt tilfelle er jeg ikke sikker på om jeg noen gang egentlig har vært meg selv… Det føles like ukjent å se tilbake på den jeg var.
    Jeg tror også jeg kan si at jeg vet jeg er elsket av Gud. Troen er der… men det er vanskelig å henge fast i den når man ikke vet hva det er Han elsker!
    Jeg har på mange måter erfart tidligere at Han er der for meg. Jeg har kjent Hans kjærlighet på kroppen hvis man kan si det slik. Men det føles, slik som alt annet, veldig diffust nå…
    Etter lang tids sykdom, både fysisk og psykisk, har jeg endelig fått riktig diagnose, og derfor også riktig behandling. Og selv om det har tatt enormt lang tid, VET jeg at Gud har hatt sin hånd med i prosessen. Jeg har vært nær ved å gi opp livet mange ganger, men velger nå å tro at jeg har noe godt i vente selv om jeg ikke kan se det.
    Som kristen er det forbundet med mye skam at man har identitetsproblemer. Det skal man liksom ikke ha når man er et Guds barn.. det vitner om mangel på tro. Heldigvis forstår jeg nå mer av den prosessen jeg går igjennom… og velger å tro at Han ser i nåde til meg i min kamp. For det er det det er. En kamp. Noen dager kjemper jeg med nebb og klør for ikke å gå i oppløsning i det sorte vakum’et av «ingentinghet» inni meg. Jeg føler meg så alene inni der! At du skriver det du gjør, får meg til å føle meg litt mindre alene! Takk!

    1. Kjære Ingunn,
      jeg skulle mest av alt ønske jeg bare kunne sitte med deg og la deg snakke, og gi deg en god og lang klem, for i slike stunder blir ord litt fattige.

      En av tingene jeg tenkte da jeg leste var at du vet kanskje ikke hvem Gud elsker, men Gud gjør. Gud kjenner deg og han har valgt å sette sin kjærlighet på deg. Han kjenner dine styrker og svakheter, sine kamper og seire, og han elsker deg for den du er. At du ikke ser hvorfor du er dyrebar i hans øyne akkurat nå er ikke så rart med alt du har gått igjennom, men jeg vet at uansett hvor du er i livet så kan han ikke elske deg mer eller mindre enn han gjør akkurat nå. Du er hans dyrebare datter og som han har vært med gjennom mørket til nå, vil han være med videre.

      Det er bedre tider i vente, og Gud har gode tanker og planer for oss. Du har utviklet en forståelse for at livet ikke alltid er godt som gjør at du kan ha medfølelse og nåde for andre på en dypere og mer omfattende måte enn mange kan- og om det har vært gru og pinsel å komme dit, vil det også være noe av det som gjør at Guds lys vil skinne kraftig for andre mennesker gjennom ditt liv.

      Når det blir så mye smerte, tomhet og lidelse har vi vanskelig for å se verdien av det- men vi kan velge å stole på Guds løfte om at alt vil brukes til noe godt. Dessverre betyr jo ikke det at alt nødvendigvis vil være bra, men at det vil brukes i det godes sak- til Guds ære og vårt og andres beste. Tillit er vanskelig når det strekker slik ut i tid- men det at du sier du fortsatt tror viser at du er bevart og holdt i Guds hånd. Jeg for min del har mange dager der jeg «gir opp» før dagen er over, men så begynner jeg på ny neste dag. Jeg orker ikke alltid- og det tillater jeg meg selv- men jeg vet at Guds nåde er ny hver morgen, så da er det bare å begynne igjen og gå så langt jeg klarer neste dag. Forferdelig tungt, men Guds nåde er at jeg hver dag kommer igjennom og får begynne på ny den neste. Noen ganger kan jeg med visshet tro at det blir bedre tider, andre dager må jeg bare velge å tro Guds løfter fordi alt ser umulig ut fra mitt ståsted. Som jeg har sagt til enkelte, noen ganger har jeg tro for en bedre morgendag, andre ganger trenger jeg at andre tror det for meg fordi jeg ikke makter selv. Men også i de stunder er Gud trofast, nådig og barmhjertig mot meg.

      Nå avslutter jeg før jeg skriver meg bort, men som startet med- skulle mest ønske å kunne la deg snakke og bare gi deg en lang og god klem. Du er dyrebar, og du er elsket av Ham som kjenner deg på dypet.
      Varm klem fra Cecilie

      1. Tusen takk, Cecile, for din omtanke, varme og gode ord. Det betyr utrolig mye i disse tider. Jeg kunne hatt bruk for en å snakke om Gud med… en som jeg merker har smakt mye lidelse selv, men også Hans godhet. En klem ville gjort godt…
        Nå har vi faktisk skrevet litt sammen før, men kan ikke huske om det var i et kommentarfelt som dette, eller om det var via mail. Er det mulig å skrive til deg på mail?
        Helt ok hvis det ikke er iorden.
        Varm klem tilbake fra Ingunn


        1. Vi hadde noen ord med hverandre under innleggsserien når de nærmeste sliter i alle fall, og selvsagt er det bare å maile meg (har sendt en mail til deg allerede).
          Gud velsigne deg, dyrebare søster

  2. Godt at du deler! Mange har ting i livet som slit og det utan at dei som møter ein på vegen anar djupden av. Klem

    1. Vi liker ikke vise vår sårbarhet, men tenker at det er viktig. Og så er jo ett av poengene med bloggen å være ærlig om levd liv… Jeg tror at våger vi å dele vår sårbarhet så vil det åpne opp for at Gud kan virke dypere i andres hjerter fordi de ser de er ikke alene, og kanskje kan vi hjelpe hverandre til å finne ord på den uro, usikkerhet og sårbarhet vi føler på…
      Varm klem til deg, du har kommet i tankene flere ganger de siste par ukene. Guds fred og velsignelse ❤

Legg igjen en kommentar til Ingunn Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: