Hvem er jeg?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg som dagen derpå blir slettet, men det har skjedd ved noen tilfeller fordi hva som ble skrevet enten ble for sårt å dele eller fordi jeg var usikker på om det var riktig å dele. Jeg skrev for noen dager siden et innlegg om identitetskrise som fikk seg en tur i søpla, og det fordi det rett og slett ble for sårt. Noen deler er bevart men helheten i det er fjernet.

Hvem er jeg? skrev jeg i tittelen, og det kan være vanskelig å vite når livet plutselig blir drastisk endret. Det er ikke selvsagt at den vi føler vi er på høyden er den samme vi føler vi er i dalen. Vårt syn på oss selv, vår plass i verden og vår opplevde verdi forandres etter som livet kaster ting mot oss. De fleste ganger skjer det i små biter og udramatisk, men det kan også komme så brutalt kastet på oss at vi plutselig ikke ser og kjenner oss selv oppi hva som skjer.

Det nærmer seg 2 1/2 år siden jeg fikk det tilbakefallet som satte meg enda lengre tilbake enn noen gang og i løpet av den tiden har jeg mange ganger kjempet med tankene «hvem er jeg nå?» og «hvem skal jeg være nå?». Svar har jeg ikke funnet, jeg føler fortsatt jeg er like mye i ingenmannsland. Og det gjør vondt, fordi det gjør at jeg på en måte forsvinner og blir usynlig. Ei dyrebar søster skrev ei linje på fb en dag som hun hadde hørt fra ei hu har kjær: «En må være flink til å gjøre seg viktig for seg selv. Det er så alt for lett å gjøre seg usynlig». Og det satte tankene i gang hos meg igjen, for min første tanke var hvordan blir man viktig for seg selv? Og ikke det praktiske med hvordan man verdsetter seg selv, elsker seg selv og gir seg selv rom til å være, men hvordan? Hvordan klarer man det? Hvordan kan jeg finne meg? Hvem er jeg?

Jeg har tenkt på de ting med jamne mellomrom etter den smellen, fordi jeg har opplevd at jeg finner ikke veien inn til hvem skal jeg være nå som jeg kan enda mindre enn tidligere. Dere som har lest ei tid vet at dette har vært oppe tidligere, for når man lever med kronisk sykdom så har man sorg med som forholdsvis fast følgesvenn. Vi klarer aldri helt bearbeide hva vi lever oppi fordi det er stadige endringer som setter oss tilbake, mer utenfor og gjør oss usynlige. Det er en ting å bli usynlig for omgivelsene, men når man blir usynlig for de nærmeste og for seg selv, da rystes mye av det indre. Og der sitter jeg, midt i jordskjelvet. Jeg vet hva som var men jeg vet ikke hva som kommer. Jeg klynger meg fast mens det ryster og lurer på hvem skal jeg være nå? Men hvordan kan jeg vite hvem jeg skal være nå når jeg ikke vet hva som kommer? Jeg var, jeg vil bli, men hvem er jeg nå?

Og nettopp i det såre og det vonde er påminnelsen om at «i dag» teller så viktig for meg. Jeg vet kanskje ikke så mye om hvem jeg skal være når min verden er snudd opp ned, men jeg vet at i dag kan jeg enten bruke eller forkaste mine muligheter. Jeg kan velge tillit og tro eller forkaste det til fordel for tvil. Jeg kan velge glede eller forkaste det for uro. Jeg kan velge å dele eller forkaste det og holde fast på hva jeg har. Jeg kan velge å gjøre godt eller forkaste det til fordel for å bare se gjennom fingrene med ting. Men i dag teller. I dag, når det er både ventetid og rystelse- teller, og også i dag kan jeg velge å leve godt.

Det er godt å vite at man er elsket av Gud og er dyrebar i hans øyne. Å vite at Gud er en god Far som elsker dattera si og som vil være med meg gjennom alt og uansett hva som skjer er trofast mot meg. Det vet jeg. Jeg vet at Gud ser på meg med nåde, jeg vet jeg er elsket, jeg vet jeg er ønsket, men jeg har også et tomrom i de tingene. Det henger sammen med noe jeg har sagt til enkelte; jeg merker ikke at Gud virker eller er nær slik du snakker om at du opplever. Jeg stoler på Guds ord om at han er virksom i og gjennom mitt liv, men i lang tid har jeg ikke merket så mye til det. Det er kommet en kort tilbakemelding fra enkelte en gang inni mellom som gjør at jeg vet Gud er virksom, men jeg merker det sjeldent selv. Er det noe vi lengter etter og trenger så er det å oppleve nærhet til de vi har kjær, og det er et dypt savn i mitt forhold til Gud. Å oppleve det spesielle nærværet som vi hadde i så mange år. Hvorfor det ikke er slik nå vet jeg ikke, men jeg vet Gud vet jeg lengter etter det- samtidig som jeg mener at om han velger å være stille i dette, så er det hans rett. Det er hans rett, han er tross alt Gud, men så er det opp til meg hvordan jeg lever mens jeg venter, mens mitt indre rystes; Hvem er jeg mens jeg er underveis? Nettopp svaret på det spørsmålet vil avgjøre hvem jeg kommer til å være når dette en dag roer seg. Og uansett om det er lang eller kort vei fram til det punktet: Jeg vet Gud vil være trofast og god mot meg og at han vil gi meg hva jeg trenger for å komme fram- og ikke bare det, underveis vil han fortsette å gjøre sitt underbare verk i meg og la meg skinne litt mer av hans godhet, nåde og kjærlighet.